Et smil...

I dag har vi vært å gått i fakkeltog for å vise vår sympati og medfølelse for alle som er berørte av den forferdelige massakeren på Utøya sist fredag. Det var fantastisk å se hvor utrolig mange mennesker som møtte opp. Ikke bare i min by, men over hele landet, og i resten av verden hvor det er holdt slike markeringer i dag.
Igjen kan jeg bare uttrykke min største medfølelse til dem som er rammet.

Jeg synes det er helt forferdelig at noe slikt kan skje. De fleste av oss stiller seg vel egentlig ganske mange spørsmål.
- Hva er det som har skjedd med vedkommende som gjennomførte disse handlingers virkelighetsoppfatning?
- Hvordan kan det gå så utrolig galt, uten at ett eneste menneske fatter mistanke?
- Hvorfor skjedde denne forferdelige hendelsen?

Jeg tror at mye kommer til å skje i tiden fremover, og jeg håper at det vil bli med positivt fortegn. Jeg håper at vi kan begynne å smile litt mer, hilse på dem vi møter og ikke minst bry oss mer om naboen. Jeg synes Norge er på god vei til å bli et veldig kaldt samfunn. Jeg har for vane å smile til og si hei til dem jeg går forbi på gata, uansett hvem det er. De fleste av dem har jeg ikke møtt før, og jeg kommer heller ikke til å treffe dem igjen. Men jeg har lenge gjort et poeng av at jeg skal smile å si hei til den jeg møter. Jeg merker jo at det er mange som reagerer på dette, det er mange som ikke svarer, og andre igjen ser bare rart på meg, som om de undrer seg over hvilken idiot jeg er som kan gå rundt å smile å si hei til dem???

For noen dager siden sto jeg på Rema og snakket med ekspeditøren når jeg handlet. Han fant ikke prisen på en vare, så jeg sa at da måtte den jo være gratis?? med et godt smil. Han svarte at nei, det stemte nok ikke, for i Norge er alt blitt så dyrt, så i dette landet er ikke noe gratis! Jo, svarte jeg; et smil! SMILET er gratis!! Så smilte jeg fra øre til øre. Han smilte godt tilbake, og dette fikk han bak meg i køen til å kommentere at smilet måtte nå også være det eneste som er gratis her i landet... Neida, sier jeg å snur meg så jeg ser han, en klem! Klemmen er også helt gratis, vil du ha en?? Spurte jeg og smilte bredt og viste at jeg faktisk var klar til å gi han en. Han hadde med seg sønnen sin på 8-10 år, så han ble litt forlegen, så sier han til sønnen: Må ikke du si noe til mamma når vi kommer hjem, at jeg har fått en klem av en fremmed dame i butikken;) Så tok jeg rundt han å gav han en kjempegod klem, smilte, sa hadet og gikk ut av butikken. De smilte tilbake, sa hadet og så laaaaangt etter meg da jeg gikk.

Dette gjorde meg utrolig glad. Jeg satte meg inn i bilen og tenkte med meg selv: nå har jeg iallfall gledet 2 mennesker i dag!! Det kostet meg overhodet ingen ting, og det gjorde meg skikkelig glad!! og de ble glade:)

Nettopp derfor har jeg gjort det til et poeng å smile å hilse på alle jeg møter på min vei. Nettopp fordi jeg ikke vet hvem jeg møter, og fordi det er så innmari lite som skal til. OG på toppen av det hele, så liker jeg å tenke at jeg da har tilført det menneske jeg møter noe positivt! Kanskje hadde vedkommende en trist dag, så fikk de et smil på veien som hjalp til med å gjøre dagen litt mindre trist? Kanskje det er lenge siden de har fått et smil, så de blir glade?
Et smil kan gjøre ufatterlig mye godt, og det kan gi ubeskrivelig med glede. Og om jeg ikke har gitt noen andre en bedre dag, så vet jeg at jeg iallfall har gjort min egen dag mye bedre, så da var alle smilene verdt det likevell;))