mandag 26. september 2011

Optikker :)

I dag har jeg vært hos optikker. Da jeg hadde tatt dysleksitesten, så snakket jeg med damen om at bokstavene lett flyter sammen, blir borte, eller bare rett og slett danser avgårde. Det er en helt merkelig opplevelse :P Da testet hun meg med folier i foskjellige farger over teksten på boka. Det hjalp! Så da sendte hun meg videre til optikker.

Jeg hadde time der i dag, og etter at jeg hadde lest 46 ord i minuttet, så sjekket vi forskjellige folier med farger på. Mørk blå synes jeg bar best. Så ba han meg lese en ny tekst. Da klarte jeg å lese 120 ord i minuttet! ! ! Helt fantastisk!! Han skal bestille opp til meg, så jeg får prøve det hjemme, så jeg får se om det har effekt over lengre tid. Men at det var et så utrolig resultat hadde vell ingen trodd på forhånd!! :)

Ha en flott tirsdag :)

søndag 25. september 2011

Rolig helg.

Nå har jeg prøvd disse pillene noen dager, og det virker som de fungerer. Men jeg blir veldig trøtt av dem, så jeg tar dem på kvelden, slik at jeg sover godt om natta :) På fredag var det foredrag på skilen med Per Fugelli. Det var veldig interessant. Han har forsket på et prosjekt emd spørsmålet Hva er god helse for deg? Jeg var heldig og fikk to ord med han før han skulle reise, men igjen, så begynte jeg bare å grine. Da ba han meg skrive han et brev! Jeg har gjort det, og skal sende det når jeg får blekk til skriveren min. Herre Gud så fucked up jeg er!

I helgen har en tann løsnet i munnen min. Så jeg må ringe tannlegen i morgen. Jeg har skikkelig tannlegeskrekk og aldri økonomi til å fikse tennene mine, så jeg kommer meg aldri avgårde før det er total krise. Det er det nå, så nå må jeg bare ringe dem i morgen å høre hva jeg skal gjøre, så få rjeg heller få det på nedbetaling.

Ellers har helgen vært stille og rolig, Lillegutt begynner å bli skikkelig forkjøla, så jeg håper han er is tand til å reise i barnehagen i morgen, slik at jeg kommer meg på skolen. Jeg har fått vasket en maskin med klær, og det er jeg fornøyd med :)

Jeg kjenner at jeg ikke er på topp, men jeg skal snart legge meg, og gi morgendagen en ny sjanse :)

onsdag 21. september 2011

Da har jeg vært hos legen.

Da har jeg vært hos legen. Jeg kommer til å få innkallelse til MR av kneet mitt, som var den første grunnen til at jeg gikk dit i dag. Så spurte hun om det var noe mer hun kunne hjelpe meg med. Da fortalte jeg som sant er, at jeg lider av depresjon, og ønske antideppresiver. Men at det er viktig for meg å ikke bli følelsesløs. Hun spurte om jeg ville fortelle hvsom har skjedd og om det har vært en utløsende faktor i det siste som har gjort ting værre. Jeg fortalte henne om lørdagen, at jeg ikke klarte noe annet enn å ligge på sofaen, og at jeg kjefter mer på Lillegutt enn det jeg vanligvis ville gjort, at det er vanskelig å stå opp, vanskelig å sove osv...
Da sa hun førsdt, at jeg ikke skal ha så stor skyldfølelse, for at jeg reagerer og gjør som jeg gjør, for at jeg tross alt er syk.. Så spurte hun om jeg kunne fortelle litt mer. Da sa jeg som det er, at jeg finner det vanskelig å leve med meg selv, pga ting jeg har gjort tidligere i livet mitt, og at jeg trenger hjelp til å komme over dette, og at jeg trenger profesjonell hjelp til å akseptere, godta og tilgi meg selv. Jeg spesifiserte også ting fra tidligere.

Enden på besøket, var at hun henviser meg til psykiatrisk poliklinikk, da hun mener det er det som er riktig plass for meg, og at det er like lang ventetid som hos psykolog. I tillegg til at jeg jo selvsagt fikk antidepresiver
Hun takket meg for at jeg kom, og at hun syntes jeg er tøff som fortalte henne dette...

Det gjorde utrolig godt å høre hva hun sa. Ikke for at det skal være en unnskyldning for meg når jeg blir sinna på Lillegutt, men for at forståelsen er der, for at jeg faktisk er syk. På en eller annen merkelig måte, så gjorde det godt å få det bekreftet, om jeg kan si det sånn????

Nå har jeg tatt første "pille", så får vi se hvor lang tid det tar før det virker :)

Veldig glad akkurat nå !

Kjenner at i dag er ting veldig greit ! Snakket med ene foreleseren i dag, og han fortalte meg at jeg har krav på gangske mye tilrettelegging, siden jeg har de utfordringene jeg har. Han hadde for eksempel ingen problemer med å gi meg muntlig eksamensform ! ! DET er jo en ting jeg ikke har tenkt på.. Så jeg ble så utrolig glad!! Han sa akkurat det jeg hr tenkt, at jeg skal ta med meg den dokumentasjonen jeg har, og få time hos studieveileder, så kan vi sammmen komme fram til en læringsform som kan være nyttig for meg, slik at jeg ikke trenger å gi opp studiene, før jeg har begyndt. :)

Så kom jeg hjem og har fått uttalelsen fra PPT i posten :) Der står følgende:
Bekreftelse på dysleksi.
(navn og fødselsdato) er testet med LOGOS. Dette er en databasert diagnostisk test i forhold til lese og skrivevansker. Testen er utført 16.09.11 og bekrefter hennes tidligere diagnose om spesifikke lese- og skrivevansker (dysleksi). Hun har krav på tilrettelegging i forhold til dette, blant annet ved mulighet til å få prøver og eksamener tilrettelagt muntlig eller kombinert muntlig/skriftlig, forlenget tid og bruk av PC med rettskrivingsprogram.

Jeg ble så glad, at jeg nesten hoppet i taket!! For jeg har tenkt MYE på den ene kommentaren jeghar fått med at jeg trenger disse oppturene som skolen gir meg. Jeg trenger å bevise for meg selv at jeg mestrer noe! Så nå er det bare testen hos øyenlegen igjen på mandag, så skal jeg ta kontakt med studieveileder på mandag, slik at vi kan komme fram til en løsning som kan være behjelpelig for at jeg skla kunne klare denne utfordringen jeg har belagt meg ut på :D

Nå er det på vei til legen å ta tak i neste utfordring :)

tirsdag 20. september 2011

Selvransakelse

Okei. Jeg skjønner at ting ikke skal være lett. Det er tross alt høyskolen jeg går på.. Men det skal vel heller ikke være slik at jeg må få medelever til å lære meg ting, for at ikke foreleseren gjør det? Det som er så innmari frustrerende, er at jeg skjønner nesten alt han går igjennom på tavla i forelesningssalen. Så går vi på datalaben etter lunch og nr jeg kommer inn der, så sier det bom stopp. Da skal vi gjøre oppgaver til det vi nettopp har lært, men jeg skjønner jo ikke hva jeg skal gjøre ! ! !

I dag skjønte jeg helt klart at ting ikke er helt som de skal inni meg. Jeg satt lenge å leste oppgavene, leste notatene, så på tidligere oppgaver, så på tabellen jeg skulle lage.. Om igjen og om igjen. Men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ser hva som står, meg jeg klarer ikke omgjøre det til handling, om du skjønner? Så ga jeg fra meg et sukk, og da spurte hun ved siden av meg om hun skulle hjelpe meg. Da begynte jeg å grine ! Synes det er kjempeflaut!! Men jeg klarte ikke stoppe. Hun tok rundt meg og sa at dette skal vi klare sammen ! Så gjorde hun det hun kunne for å hjelpe meg , og da forsto jeg hva jeg skulle gjøre. Når jeg hadde henne der til å forklare meg det jeg leste. Og selvsagt vise til det jeg skulle ha lært tidligere, som jeg jo selvsagt ikke har lært, for jeg har fått hjelp av en annen til det...

Jeg må vel egentlig bare innrømme at jeg ikke er så innmari stabil om dagen...

Så kommer jeg hjem i kveld og ser de flotte, varme kommentarene jeg har fått på gårsdagens innlegg, og tidligere, og det varmer meg så utrolig mye at noen faktisk orker å skrive et par ord til meg !! <3 Det setter jeg utrolig stor pris på ! Så tusen takk!! :)

Men det er også her jeg i løpet av helgen har sett at jeg trenger hjelp. Jeg leser Trollmora sin kommentar, hvor hun skriver: "På en måte er det jo slik at man har mer å leve for når man har de små å tenke på..." Og det var akkurat det jeg innså i helgen, at når jeg har det slik som på lørdag, så klarer jeg ikke se at jeg har det. Da tenker jeg heller hvor mye bedre de ville fått det hvis jeg bare kunne slippe fra. At jeg belaster dem med en for stor byrde, og hvor utrolig mye bedre det hadde vært om jeg bare kunne få slippe å leve i denne verden mer... Jeg vet det er harde ord, og jeg vet at det for noen kan virke uforståelig og nærmest groteskt av meg og kunne tenke slik, men nå har det seg nå en gang slik at det er dessverre det jeg gjør, så da er det kanskej på tide at jeg får hjelp til å tenke annerledes??

Når jeg har mine oppturer, så klarer jeg å se at jeg har to fantastisk flotte barn, som jeg bare ønsker det beste for over allt i verden. Da klarer jeg til og med å se at jeg har vært flink med oppdragelsen demses. Men når nedturene kommer, så er tankene helt annerledes.

Jeg tenkte på det i dag, at det er utrolig viktig for meg, denne skolen, for å lære meg denne mestringsfølelsen. Men når jeg blir sittende og ikke skjønne hva jeg skla gjøre, og hele tiden trenger hejlp av andre for å forstå, og til og med begynner å grine på skolen, så vet jeg ikke lengre hvor bra det egentlig er ?? Jeg skal undersøke om det er mulig å ta eksamen i bare database, for eksempel, for det er et fag jeg har håp om å klare, hvis andre elever hjelper meg igjennom det. Det er jo til og med morsomt når jeg får det til ! Men alle fagene går veldig i hverandre, så jeg vet ikke om det er mulig. Jeg skal undersøke.


Jeg har ikke gitt meg i dag. Og jeg kommer ikke til å gi meg i morgen heller (selv om jeg ikke skjønner noen ting av faget i morgen). Jeg skal til legen på onsdag, så må jeg snakke med henne om hva mulighetene er her, for det er jo et økonomisk aspekt oppi dette her også. Nå tar jeg det jo i utgangspunktet på overgangsstønad, men hva skjer om jeg ikke klarer det, osv?? Det er også ting jeg må ta opp med henne.


Da jeg kom hjem fra skolen i dag måtte jeg sove en time på sofaen før jeg henta Lillegutt i bhg. Da fikk jeg jo selvsagt kjemepdårlig samvittighet for at jeg egentlig heller burdte gjort de oppgavene jeg ikke ble ferdig med på skolen. SÅ jeg har sittet å lest på dem i hele kveld, men står jo da på stedet hvil...

Uansett, så er vel greia at jeg ikke har det bra. Og når jeg ikke har det bra, så har heller ikke mine barn det bra. Og nå er det kommet så langt at jeg ikke kan lure meg selv lengre til å tro at jeg har det bra, for let's face it: jeg har jo ikke det... Jeg kan ønske det så mye jeg bare vil, men det er bare en illusjon...

Neste mandag får vi første obligatoriske oppgave på skolen. Om den er i ett fag, eller om den er tverrfaglig er det ingen som vet enda, så det blir spennende å se.. Det kommer vel mye an på den, om jeg gir meg eller ikke, for jeg får jo ikke en egen "ekstralærer" Bare til meg, som kan forklare meg oppgavene, hverken på obligatoriske oppgaver, eller på eksamen. Og hva hjelper det med 2 timer ekstra på eksamen, når jeg helst skulle hatt høytlesning av oppgavene??

Nei, huff, jeg skla ikke svartmale alt her!

Men det er godt å vite at jeg selv er kommet til konklisjonen at jeg trenger hjelp! SÅ får vi heller se hvor veien går... Kanskje jeg får til å være litt kreativ igjen?? Det har jeg skikkelgi lyst til ! ! :)

Men nå må jeg komme meg i seng, slik at jeg kommer meg opp og på skolen i morgen :)


Stor klem til alle leserne mine, fra meg, med ønske om en vakker dag!! <3

mandag 19. september 2011

Har kommet fram til et par ting i løpet av helgen...

Nå er det litt siden jeg har skrevet igjen, og det er ikke like mye for at jeg ikke har hatt tid, denne gangen, men for at jeg ikke har villet skrive når jeg har vært deprimert.

Det har vært skikkelig tøffe tak den siste tiden, og en god del selvransakelse i helgen. I går var en skikkelig tøff dag, hvor alt jeg orket, var å ligge på sofaen. Det er helt forferdelig når det er slik, og neppe særlig hyggelig lesning heller...

På fredag var jeg på PPT og fikk utført ny dysleksi-test. Det gjorde godt for sjelen, kan jeg fortelle :) Det vises ikke så godt på skrivingen min at jeg har det, for jeg har lært meg å skrive (nesten) helt riktig oppigjennom, men når det kommer til forståelsen av hva jeg leser derimot, så er det en kobling som mangler... Og jeg kan faktisk kjenne det... Jeg leser riktig, men innmari treigt, og når jeg har lest et avsnitt, så vet jeg faktisk ikke hva jeg har lest. Det gjorde godt å få det bekreftet, for det er akkurat slik jeg føler det. På skolen er den største utfordringen min, at jeg faktisk ikke forstår oppgaveteksten til læreren ! Og da blir det en smule utfordrende å skulle løse oppgavene... Jeg skjønner det hvis jeg blir det fortalt, men ikke hvis jeg skal lese det selv. Så da er det kanskej ikke det letteste studiet jeg har begitt meg ut på..

I helgen har jeg møtt veggen (igjen). Det er aldri hyggelig når det skjer, men nå er det ikke så innmari ille fordi jeg har skjønt at jeg seriøst trenger hjelp. Jeg skal til legen på onsdag, og kommer da til å be om lykkepillen i en eller annen variant. Ikke fordi at jeg har så innmari lyst å spise den, men fordi jeg ser og må bare innrømme for meg selv at jeg ikke klarer dette alene. Jeg trenger hjelp til å akseptere meg selv og min fortid, og DET klarer jeg ikke på egen hånd.

Jeg har lurt meg selv de siste 10 årene med at "dette går bra" og "dette klarer jeg", men jeg har nå innsett at jeg faktisk ikke klarer det. Jeg klarer ikke strekke ut hånden lengre, for å trekke meg opp fra kjelleren, gang på gang, på gang, på gang..
Jeg har klart det mange ganger før, men nå er det bom stopp. (jeg hadde nok klart det denne gangen også, men det varer bare helt til neste gang igjen)
Jeg har en fortid, som vi alle har, men jeg sliter utrolig mye med min. Jeg trenger hjelp til å akseptere alt jeg har gjort, til å akseptere hvem jeg er og hvorfor jeg er slik og hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde når jeg gjorde det.

Så jeg trenger å komme meg til psykolog. Gjerne psykolog og psykiater. For dette er ikke ting som er rydda opp i på en mnd eller tre.
Jeg vet nå, at jeg aldri kommer meg videre i livet, hvis jeg ikke kan godta og akseptere meg selv. Jeg kommer aldri til å få meg en kjæreste som kan elske meg og akseptere meg for den jeg er, hvis jeg ikke klarer det selv. (Nå er det jo ikke dette som er det viktigste for meg, men for at du skal skjønne hva jeg mener, er det et godt eksempel:))

På mange måter er det godt å endelig ha kommet hit, og innsett at jeg ikke kan lure meg selv lengre. At jeg har forstått at jeg trenger hjelp, og at jeg ikke kommer meg videre uten. Jeg har alltid innbillt meg at jeg klarte det, men går på smell etter smell, gang på gang, totale knockouts, faktisk, og det er ikke slik det skal være. Guttene mine fortjener så utrolig mye bedre !

Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å droppe ut av skolen, for å ha fokus på å lære meg å akseptere meg selv, Men vet du hva? Jeg har faktisk kommet fram til at det og er helt greit ! ! Da kan jeg jo bare starte på skolen til neste år :) Jeg må jo være såpass ærlig med meg selv, at jeg nå må innrømme at det er tid for å sette det første først. Og slik jeg ser det, er det å stable meg selv på bena, hvor jeg kan stå stødig! Så kan jeg starte på skolen, når jeg er stabil nok til ikke å begynne å grine når læreren er en dust !

Jeg har gledet meg lenge til å starte på høgskolen, i over et år har jeg gledet meg til det. Og det er veldig hyggelig å gå der, men når jeg ser at jeg har store utfordringer med å henge med fra dag til dag, så er jeg vel kanskje ikke helt der jeg burde være for å klare å gjennomføre og bestå?
Og hvis det skulle bli slik (jeg sier hvis, for det er jo ikke sikkert) at jeg må hoppe av dette studieåret, så er det jo overhodet ingenting som stopper meg fra å starte neste år igjen?
Hvis jeg overhode skal klare, noen gang å ikke få tilbakefall på depresjoner, eller klare å ta meg en utdannelse og stå i en jobb over lengre tid, eller i det hele tatt kjenne at det er greit å leve, så er det på tide å ta tak i disse tingene nå. Jeg kan ikke tillate meg selv å tenke at det går over, for når det ikke er gått over på de 10 siste årene, så vil det neppe gå over på de 10 neste, hvis jeg ikke får profesjonell hjelp til det ! Så enkelt er det egentlig !

Jeg vet at skole er utrolig viktig, og at det faktisk er den eneste måten jeg kan komme meg ut av møkka mi på, få bedre økonomi og en bedre tilværelse for barna mine og meg, så jeg er fast bestemt på å ta videre utdannelse, misforstå meg rett, men jeg MÅ få meg selv på plass først. Og det er på tide å ta tak i nå. Hvis jeg ikke får meg selv på plass, kommer heller ingenting annet på plass... Er det ikke slik det er da??

Nå føler jeg meg faktisk litt bedre, etter å ha kommet fram til alt dette. Og jeg kjenner at det er riktig. Så jeg gleder meg til å gå til legen på onsdag :)

PS! Jeg har vært på kommunen, og de hadde regnet feil :) De hadde regnet at jeg hadde en inntekt på mer enn 3000 kroner enn det jeg i realiteten har hver mnd, i tillegg til at de har regnet bostøtten som inntekt... Så jeg hadde riktig! Det var en uoverskuelig stor inntekt i forhold til hva jeg mente jeg hadde :D

torsdag 8. september 2011

Kommunen = NAV....

I da gahr jeg fått verdens herligste brev i postkassen... NOT! Jeg søkte jo om redusert betalingssats i bhg når lillegutt begynte der. På kommunen sine sider står det at de som har under 250.000,- kroner brutto årsinntekt kan søke om redusert sats. Så jeg gjorde jo det... I dag fikk jeg svaret. JIIIPPPIIII!!! Her står følgende:
Sitat: "I denne kommunen kan foresatte med brutto inntekt under kr 250.000,- pr år søke om redusert betaling for barnehageplass.

På grunnlag av de opplysninger som er gitt i søknadsskjemaet har familien en inntekt på kr 268.500,- (! ! ! ! ! ! ) og søknaden avslås." Sitat slutt.

Det eneste jeg kan si er at jeg er FRYKTELIG IMPONERT!! og HVOR ER DE PENGENE????????
Dette er er beløp 100.000,-  kr. MER enn jeg selv er klar over at jeg har, samt hva skatteetaten har fått med seg. Så i morgen skal jeg jammen meg på kommunen å spørre henne hvor hun har funnet de pengene, og om hun vennligst kan overføre dem til meg ASAP???? Dette er en inntekt jeg vel aldri har hatt reellt i mitt yrkesaktive liv heller. Da jeg var i jobb før Lillegutt ble født hadde jeg 240.000,- i året...
Dette er helt latterlig!! Det føles som om noen rett og slett er ute etter meg!! Fy F i H!! jeg blir så utrolig oppgitt....

Jeg vil takke dere som orker å lese mine frustrasjoner. Det gjør meg godt å se at det faktisk er noen som bryr seg om oss på den måten :) Tusen takk for kommentarer også!! Det setter jeg veldig pris på! Selv om jeg ikke alltid er like flink til å svare på dem, så vil jeg at dere skal vite at jeg leser dem, og setter utrolig stor pris på dem!! Det er bare ikke alltid jeg er "in the mood" til å svare : / . Jeg leser heller aldrig ett tidligere blogginnlegg på nytt, så jeg håper dere bærer over med meg om jeg repiterer meg selv. Det er virkleig ikke meningen, men av og til er det vanskelig å skille mellom hva jeg har skrevet, og hva jeg har tenkt.


Jeg er glad og takknemlig for at jeg er kommet meg inn på skolen, Selv om jeg henger etter med en del oppgaver. Jeg skal gjøre alt ejg kan for  få tatt dem igejn i helgen.
Det er viktig at jeg gjennomfører skolen, slik at jeg kan få meg en ordentlig jobb, med en ordentlig inntekt. Det gjør vondt i hjertet mitt når eldstemann kommer hjem og forteller at to stykker har spleisa på kinobillett til han, eller at han fikk en 20-kroning hos noen for å kjøpe seg en bolle når han var sulten. Det gjør så utrolig vondt i hjertet mitt, å ikke kunne bidra mer enn jeg gjør til han.
Jeg husker selv da jeg vaks opp hvor vondt det var å aldri ha penger.
Hvor begrensende det er... Det er så innmari leit at samfunnet er bygget opp på en slik materialisme! Så på nyhetene i dag, at på fyllinga i Asker kastes det uåpnede julegaver, nytt sportsutstyr, og uåpnede flat-pakker fra Ikea... Det er rett og slett KVALMT!!! Tenk at det skal være så utrolig store forskjeller i "rike Norge", som liksom skal være verdens beste land å bo i???


I morgen må jeg reparere pakningen på frontruta på bilen min, slik at den ikke rotner fullstendig. Det lekker skikkelig, og er store dammer i dørken når det regner :( Men etter set, skal jeg på NAV og kommunen. SÅ er det ingen som kan si at jeg ikke gjør mitt iallfall for å få til det beste av det vi har.

tirsdag 6. september 2011

Med hodet over vannet...

Huff, NÅ er det lenge siden jeg har skrevet... Det ha liksom gått i ett den siste mnd.. Har tenkt på å skulle skrive noen ord nesten hver dag, men har rett og slett vært for sliten:(
Jeg har startet på Høgskolen :) Det er utfordrende, spennende og interessant. Det endte med at jeg startet på Informasjonssystemer og IT-Ledelse. Forhåpentligvis klarer jeg å ta Bachelor i det om tre år :) Det er veldig morro når jeg får det til, for jeg lærer å programmere egne internettsider, database, strategi osv.
Jeg kom inn på Sosiologi også, men etter nøye overveiing, valgte jeg IT. Jeg gjorde det valget pga lønna. At når jeg er ferdig utdannet, så kan jeg finne meg jobb nærmest hvor som helst i verden, samt få en god lønning :)

Jeg er veldig sliten om dagen. Lillegutt er midt i værste trassalder, og han tester grenser som jeg ikke trodde var mulig! Eldstemann har det veldig fint. Han trives og gjør det bra på skolen, og han har fått seg en fantastisk flott kjæreste. Skillelig vakker jente, på alle måter, så jeg håper de klarer å være kjærester en stund :)
Ellers, så sliter jeg med økonomien da, som vanlig.. I dag har jeg bare grått i hele ettermiddag, da jeg fikk et brev fra NAV innkrevning. De har kommet fram til at jeg har kr 1305,- over livsoppholdssatsene deres, derfor skal jeg da betale kr 1300,- til dem hver mnd de neste 5 mnd, da jeg skylder dem i underkant av 6000 kr pga en feilutbetaling for 3 år siden. Nå er kontantstøtten min fallt bort, da jeg har bhg til Lillegutt, og jeg har bhg regning på 2500,- pr mnd. så da har jeg ikke 1305,- ekstra pr mnd. Jeg ligger på etterskudd med alle regninger, så på fredag skal jeg til gjeldsrådgiver for å få hjelp til å fylle ut papirer om søknad til gjeldssannering. Jeg klarer ikke mer. Økonomien er så totalt kjørt på rævva, at jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å komme meg opp. Det er ekstra tungt når regningene bare strømmer på, og jeg ikke klarer å betale dem underveis.

I dag har jeg hatt skikkelig angst og nerver. Det er helt forferdelig å føle at man ikke klarer å ta vare på barna sine.
Det er helt latterlig at NAV bare kan gå inn å ta alle pengene mine, for et usselt lite beløp, hadde jeg fått betale kr 500 pr mnd, hadde det vært noe annet. Jeg har faktisk andre regnigner også! Men å kreve bidrag fra Lillegutts pappa, DET kan de ikke gjøre!!! Han skylder mange, mange tusen kroner i bidrag. Han har ikke betalt ei krone. Men siden han er selvstendig næringsdrivende, så kan de ikke hente penger noen steder fra han. Jeg ringte NAV innkrevning senest i går, og ble fortalt at det er sendt videre til Namsmannen i hans hjemkommune. Så nå er det opp til Namsmannen å bestemme hva som skjer videre. Han eier ikke hus, han leaser bilen sin, så han har ingen eiendom å pantsette, eller liknende. Dermed slipper han unna, med ikke å betale barnebidrag i mange år framover.
Det er skikkelig bittert å tenke på når jeg sliter slik som jeg gjør. Hadde jeg fått det han faktisk skylder meg alene i bidrag, så hadde inkassoen min vært halvveis nedbetalt, da ville det bare vært atudielånet igjen..

Jeg har fått eldstemann til å love meg en ting i dag. Han har lovet meg å skaffe seg en skikkelig utdannelse, som gir en skikkelig lønn, slik at han aldri kommer opp i de samme økonomiske problemene som meg.

For en tid tilbake fikk jeg brev fra kemneren om en gjeld som er over 10 år. Den kan ikke henlegges, eller foreldes, da jeg den gang ikke møtte opp i Forliksrådet. Selv om jeg kan dokumentere på kilometervis hvor syk jeg var den gangen, så spiller det ingen rolle, for i Forliksrådet skulle jeg ha møtt opp uansett!!! Har du hørt noe så sykt??? Det er som jeg sier, i Norge må man være frisk for å være syk.

Jeg håper jeg får gjeldssannering. Slik at jeg kan få en orden på økonomien min. Det er vanskelig når du mottar utbetalinger på "småbeløp" 5-6 ganger pr mnd. Hadde jeg kunnet fått alt på en dato, ville det vært lettere å holde orden på økonomien, slik at jeg kunne betalt regnigner når de kom, og ikke måtte spare opp over lengre tid for å få betalt en regning.

Sukk, nei, det skal ikke være enkelt. Jeg blir bare så innmari lei meg, når ting endelig begynner å falle på plass, så kommer noen å river den skjøre grunnen jeg har klart å bygge opp under meg,. slik at alt raser sammen igjen, hardere for hver gang...