Har kommet fram til et par ting i løpet av helgen...

Nå er det litt siden jeg har skrevet igjen, og det er ikke like mye for at jeg ikke har hatt tid, denne gangen, men for at jeg ikke har villet skrive når jeg har vært deprimert.

Det har vært skikkelig tøffe tak den siste tiden, og en god del selvransakelse i helgen. I går var en skikkelig tøff dag, hvor alt jeg orket, var å ligge på sofaen. Det er helt forferdelig når det er slik, og neppe særlig hyggelig lesning heller...

På fredag var jeg på PPT og fikk utført ny dysleksi-test. Det gjorde godt for sjelen, kan jeg fortelle :) Det vises ikke så godt på skrivingen min at jeg har det, for jeg har lært meg å skrive (nesten) helt riktig oppigjennom, men når det kommer til forståelsen av hva jeg leser derimot, så er det en kobling som mangler... Og jeg kan faktisk kjenne det... Jeg leser riktig, men innmari treigt, og når jeg har lest et avsnitt, så vet jeg faktisk ikke hva jeg har lest. Det gjorde godt å få det bekreftet, for det er akkurat slik jeg føler det. På skolen er den største utfordringen min, at jeg faktisk ikke forstår oppgaveteksten til læreren ! Og da blir det en smule utfordrende å skulle løse oppgavene... Jeg skjønner det hvis jeg blir det fortalt, men ikke hvis jeg skal lese det selv. Så da er det kanskej ikke det letteste studiet jeg har begitt meg ut på..

I helgen har jeg møtt veggen (igjen). Det er aldri hyggelig når det skjer, men nå er det ikke så innmari ille fordi jeg har skjønt at jeg seriøst trenger hjelp. Jeg skal til legen på onsdag, og kommer da til å be om lykkepillen i en eller annen variant. Ikke fordi at jeg har så innmari lyst å spise den, men fordi jeg ser og må bare innrømme for meg selv at jeg ikke klarer dette alene. Jeg trenger hjelp til å akseptere meg selv og min fortid, og DET klarer jeg ikke på egen hånd.

Jeg har lurt meg selv de siste 10 årene med at "dette går bra" og "dette klarer jeg", men jeg har nå innsett at jeg faktisk ikke klarer det. Jeg klarer ikke strekke ut hånden lengre, for å trekke meg opp fra kjelleren, gang på gang, på gang, på gang..
Jeg har klart det mange ganger før, men nå er det bom stopp. (jeg hadde nok klart det denne gangen også, men det varer bare helt til neste gang igjen)
Jeg har en fortid, som vi alle har, men jeg sliter utrolig mye med min. Jeg trenger hjelp til å akseptere alt jeg har gjort, til å akseptere hvem jeg er og hvorfor jeg er slik og hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde når jeg gjorde det.

Så jeg trenger å komme meg til psykolog. Gjerne psykolog og psykiater. For dette er ikke ting som er rydda opp i på en mnd eller tre.
Jeg vet nå, at jeg aldri kommer meg videre i livet, hvis jeg ikke kan godta og akseptere meg selv. Jeg kommer aldri til å få meg en kjæreste som kan elske meg og akseptere meg for den jeg er, hvis jeg ikke klarer det selv. (Nå er det jo ikke dette som er det viktigste for meg, men for at du skal skjønne hva jeg mener, er det et godt eksempel:))

På mange måter er det godt å endelig ha kommet hit, og innsett at jeg ikke kan lure meg selv lengre. At jeg har forstått at jeg trenger hjelp, og at jeg ikke kommer meg videre uten. Jeg har alltid innbillt meg at jeg klarte det, men går på smell etter smell, gang på gang, totale knockouts, faktisk, og det er ikke slik det skal være. Guttene mine fortjener så utrolig mye bedre !

Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å droppe ut av skolen, for å ha fokus på å lære meg å akseptere meg selv, Men vet du hva? Jeg har faktisk kommet fram til at det og er helt greit ! ! Da kan jeg jo bare starte på skolen til neste år :) Jeg må jo være såpass ærlig med meg selv, at jeg nå må innrømme at det er tid for å sette det første først. Og slik jeg ser det, er det å stable meg selv på bena, hvor jeg kan stå stødig! Så kan jeg starte på skolen, når jeg er stabil nok til ikke å begynne å grine når læreren er en dust !

Jeg har gledet meg lenge til å starte på høgskolen, i over et år har jeg gledet meg til det. Og det er veldig hyggelig å gå der, men når jeg ser at jeg har store utfordringer med å henge med fra dag til dag, så er jeg vel kanskje ikke helt der jeg burde være for å klare å gjennomføre og bestå?
Og hvis det skulle bli slik (jeg sier hvis, for det er jo ikke sikkert) at jeg må hoppe av dette studieåret, så er det jo overhodet ingenting som stopper meg fra å starte neste år igjen?
Hvis jeg overhode skal klare, noen gang å ikke få tilbakefall på depresjoner, eller klare å ta meg en utdannelse og stå i en jobb over lengre tid, eller i det hele tatt kjenne at det er greit å leve, så er det på tide å ta tak i disse tingene nå. Jeg kan ikke tillate meg selv å tenke at det går over, for når det ikke er gått over på de 10 siste årene, så vil det neppe gå over på de 10 neste, hvis jeg ikke får profesjonell hjelp til det ! Så enkelt er det egentlig !

Jeg vet at skole er utrolig viktig, og at det faktisk er den eneste måten jeg kan komme meg ut av møkka mi på, få bedre økonomi og en bedre tilværelse for barna mine og meg, så jeg er fast bestemt på å ta videre utdannelse, misforstå meg rett, men jeg MÅ få meg selv på plass først. Og det er på tide å ta tak i nå. Hvis jeg ikke får meg selv på plass, kommer heller ingenting annet på plass... Er det ikke slik det er da??

Nå føler jeg meg faktisk litt bedre, etter å ha kommet fram til alt dette. Og jeg kjenner at det er riktig. Så jeg gleder meg til å gå til legen på onsdag :)

PS! Jeg har vært på kommunen, og de hadde regnet feil :) De hadde regnet at jeg hadde en inntekt på mer enn 3000 kroner enn det jeg i realiteten har hver mnd, i tillegg til at de har regnet bostøtten som inntekt... Så jeg hadde riktig! Det var en uoverskuelig stor inntekt i forhold til hva jeg mente jeg hadde :D