tirsdag 20. september 2011

Selvransakelse

Okei. Jeg skjønner at ting ikke skal være lett. Det er tross alt høyskolen jeg går på.. Men det skal vel heller ikke være slik at jeg må få medelever til å lære meg ting, for at ikke foreleseren gjør det? Det som er så innmari frustrerende, er at jeg skjønner nesten alt han går igjennom på tavla i forelesningssalen. Så går vi på datalaben etter lunch og nr jeg kommer inn der, så sier det bom stopp. Da skal vi gjøre oppgaver til det vi nettopp har lært, men jeg skjønner jo ikke hva jeg skal gjøre ! ! !

I dag skjønte jeg helt klart at ting ikke er helt som de skal inni meg. Jeg satt lenge å leste oppgavene, leste notatene, så på tidligere oppgaver, så på tabellen jeg skulle lage.. Om igjen og om igjen. Men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ser hva som står, meg jeg klarer ikke omgjøre det til handling, om du skjønner? Så ga jeg fra meg et sukk, og da spurte hun ved siden av meg om hun skulle hjelpe meg. Da begynte jeg å grine ! Synes det er kjempeflaut!! Men jeg klarte ikke stoppe. Hun tok rundt meg og sa at dette skal vi klare sammen ! Så gjorde hun det hun kunne for å hjelpe meg , og da forsto jeg hva jeg skulle gjøre. Når jeg hadde henne der til å forklare meg det jeg leste. Og selvsagt vise til det jeg skulle ha lært tidligere, som jeg jo selvsagt ikke har lært, for jeg har fått hjelp av en annen til det...

Jeg må vel egentlig bare innrømme at jeg ikke er så innmari stabil om dagen...

Så kommer jeg hjem i kveld og ser de flotte, varme kommentarene jeg har fått på gårsdagens innlegg, og tidligere, og det varmer meg så utrolig mye at noen faktisk orker å skrive et par ord til meg !! <3 Det setter jeg utrolig stor pris på ! Så tusen takk!! :)

Men det er også her jeg i løpet av helgen har sett at jeg trenger hjelp. Jeg leser Trollmora sin kommentar, hvor hun skriver: "På en måte er det jo slik at man har mer å leve for når man har de små å tenke på..." Og det var akkurat det jeg innså i helgen, at når jeg har det slik som på lørdag, så klarer jeg ikke se at jeg har det. Da tenker jeg heller hvor mye bedre de ville fått det hvis jeg bare kunne slippe fra. At jeg belaster dem med en for stor byrde, og hvor utrolig mye bedre det hadde vært om jeg bare kunne få slippe å leve i denne verden mer... Jeg vet det er harde ord, og jeg vet at det for noen kan virke uforståelig og nærmest groteskt av meg og kunne tenke slik, men nå har det seg nå en gang slik at det er dessverre det jeg gjør, så da er det kanskej på tide at jeg får hjelp til å tenke annerledes??

Når jeg har mine oppturer, så klarer jeg å se at jeg har to fantastisk flotte barn, som jeg bare ønsker det beste for over allt i verden. Da klarer jeg til og med å se at jeg har vært flink med oppdragelsen demses. Men når nedturene kommer, så er tankene helt annerledes.

Jeg tenkte på det i dag, at det er utrolig viktig for meg, denne skolen, for å lære meg denne mestringsfølelsen. Men når jeg blir sittende og ikke skjønne hva jeg skla gjøre, og hele tiden trenger hejlp av andre for å forstå, og til og med begynner å grine på skolen, så vet jeg ikke lengre hvor bra det egentlig er ?? Jeg skal undersøke om det er mulig å ta eksamen i bare database, for eksempel, for det er et fag jeg har håp om å klare, hvis andre elever hjelper meg igjennom det. Det er jo til og med morsomt når jeg får det til ! Men alle fagene går veldig i hverandre, så jeg vet ikke om det er mulig. Jeg skal undersøke.


Jeg har ikke gitt meg i dag. Og jeg kommer ikke til å gi meg i morgen heller (selv om jeg ikke skjønner noen ting av faget i morgen). Jeg skal til legen på onsdag, så må jeg snakke med henne om hva mulighetene er her, for det er jo et økonomisk aspekt oppi dette her også. Nå tar jeg det jo i utgangspunktet på overgangsstønad, men hva skjer om jeg ikke klarer det, osv?? Det er også ting jeg må ta opp med henne.


Da jeg kom hjem fra skolen i dag måtte jeg sove en time på sofaen før jeg henta Lillegutt i bhg. Da fikk jeg jo selvsagt kjemepdårlig samvittighet for at jeg egentlig heller burdte gjort de oppgavene jeg ikke ble ferdig med på skolen. SÅ jeg har sittet å lest på dem i hele kveld, men står jo da på stedet hvil...

Uansett, så er vel greia at jeg ikke har det bra. Og når jeg ikke har det bra, så har heller ikke mine barn det bra. Og nå er det kommet så langt at jeg ikke kan lure meg selv lengre til å tro at jeg har det bra, for let's face it: jeg har jo ikke det... Jeg kan ønske det så mye jeg bare vil, men det er bare en illusjon...

Neste mandag får vi første obligatoriske oppgave på skolen. Om den er i ett fag, eller om den er tverrfaglig er det ingen som vet enda, så det blir spennende å se.. Det kommer vel mye an på den, om jeg gir meg eller ikke, for jeg får jo ikke en egen "ekstralærer" Bare til meg, som kan forklare meg oppgavene, hverken på obligatoriske oppgaver, eller på eksamen. Og hva hjelper det med 2 timer ekstra på eksamen, når jeg helst skulle hatt høytlesning av oppgavene??

Nei, huff, jeg skla ikke svartmale alt her!

Men det er godt å vite at jeg selv er kommet til konklisjonen at jeg trenger hjelp! SÅ får vi heller se hvor veien går... Kanskje jeg får til å være litt kreativ igjen?? Det har jeg skikkelgi lyst til ! ! :)

Men nå må jeg komme meg i seng, slik at jeg kommer meg opp og på skolen i morgen :)


Stor klem til alle leserne mine, fra meg, med ønske om en vakker dag!! <3

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar