En venn mindre :/

I vinter kom ei tidligere venninne flyttende nedover hit til hvor jeg bor fra Nord. Vi var faktisk bestevenner på barneskolen... Logisk nok tar vi opp kontakten med hverandre. Vi har mye med hverandre å gjøre, men jeg kjenner at jeg blir litt sliten i lengden, da det er mye klaging og negativitet fra hennes side. Hun uttaler flere ganger at hun ikke kan forstå at jeg klarer å være så innmari positiv!!
Stort sett det eneste hun gjør, er å klage over sin daværende kjæreste og samboer. Alt er galt, alt er feil og alt er negativt. Jeg prøver å hjelpe henne å belyse ting fra flere sider, og sier at det kan jo hende at hun traff han, de flyttet nedover hit osv, for at ellers ville hun aldri ha gjort det??
Etter måneder med klaging, blir det "endelig" slutt mellom dem. Han flytter nordover igjen, men hun velger å bli her. Mye pga meg og mine. Kort tid etter bruddet begynner hun å prate om at hun trenger en ny mann, at hun vil bli forelsket igjen, og at hun ikke klarer seg uten en mann. Hun ringer og kommer innom nesten hver dag.

Det var henne som fikk meg til å åpne profilen på sukker (som jeg forøvrig har lagt ned!). En kveld ringer hun, og vi prater og er på sukker, da hun hadde et par profiler hun ville vise meg. Jeg begynner å le, og sier, "Herregud, her er jo x-en min!!" på en profil. Hun spør hvilken,og går inn å ser på han. Dette resulterer da i at han begynner å skrive til henne. Etterhvert utveksler de også telefonnummer, og slik jeg forstår det, er han ganske ivrig på å møte henne.
En dag sitter vi ute her, så sier hun: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med ..., han ringer og maser hele tiden, at han vil treffe meg! I løpet av denne tiden har jeg fortalt henne min side av vårt forhold, og han har da fortalt henne sin side. Jeg var håpløst forelsket i denne mannen, og ble fullstendig knust når han gjorde det slutt med meg. Grunnen var at han ikke var forlesket i meg lengre. Jeg husker at " hele verden min gikk i tusen knas, I was totally devistated... Han fortalte også henne det. Det er ca 10 år siden nå at vi var sammen.

Uansett, så sitter vi her ute, og snakker om han. Så sier hun: " men det kommer jo aldri til å skje at det kommer til å bli noe mellom oss to!! Nei, vet du hva! Jeg har EN regel! Og den er ALDRI Å DATE X-EN TIL EN VENNINNE!!!"

Tiden går, og jeg hører mindre og mindre fra henne. Hun forteller at de har trefftes en gang, men ikke mer enn det. Jeg reagerer på at det er så stille fra henne, da hun gikk fra å være fullstendig avhengig av meg til ingenting på ca en uke?? Men vi har jo selv hatt travle dager, så jeg gjør ikke noe med det. Så tar jeg med Lillegutt på besøk dit en dag, og jeg reagerer på at hun er så rar... Jeg drar hjem, og etter flere runder med meg selv, velger jeg å åpne FB-profilen min igjen, for å holde et øye med hva Eldstemann driver med. Det ender med at jeg ringer henne for å spørre om noen innstillinger, hun går inn på sin profil å finner svaret, før hun sier det til meg. Når vi legger på, ser jeg at hun har stengt meg for innsyn på profilen hennes. Jeg reagerer på dette, men gjør ikke noe med det. Så ser jeg på x-en min sin profil at han står oppført i et forhold med henne!!!!! Jeg lar det gå, men kjenner at jeg grunner en del over det. Dagen etter har hun åpnet min tilgang på hennes profil, og jeg ser da at hun står i et forhold med han! Jeg velger å slette han fra min venneliste, da jeg jo strengt tatt ikke har noe med han å gjøre mer.

Etter å ha grunnet over det i flere dager, valgte jeg i går å slette henne også. Jeg er glad på deres vegne at de har funnet sammen, for all del, han er ikke en mann jeg kunne tengt meg i dag, men jeg kjenner likevell at jeg er såret. Jeg kjenner at det gjør vondt å tenke på at de to er sammen, fordi hun ikke har vært ærlig med meg! Og DET liker jeg ikke! At du sier en ting til meg, og så går bak ryggen min å gjør noe helt annet?? DÉT kaller ikke jeg venner. Jeg synes det er skikkelig leit at det er blitt slik, men jeg klarer ikke være venn med henne mer, nå som jeg ikke kan stole på henne lengre. Sjansen er stor for at vi kommer til å treffes på butikken, eller et eller annet, for det er et lite sted vi bor på, men da tenker jeg at om hun spør, så kommer jeg til å si det som det er; at jeg overhodet ikke syntes noe om at jeg skulle finne ut på Facebook at de er blitt et par. At hun ikke kunne være ærlig mot meg å si det til meg selv, istedenfor. Men jeg kommer ikke til å oppsøke henne for å gjøre det. Jeg føler at hun rett og slett har dolka meg skikkelig i ryggen, og slike venner vil jeg ikke ha. Så nå må jeg bare få de såre følelsene til å gå over, slik at jeg kan gå videre. Det blir nok lettere nå, som jeg har fått skrevet det ut:)