Tilgivelse

Nå er det noen dager siden jeg har skrevet. Vi har det utrolig godt her på landet, og jeg ville ikke vært denne turen foruten! Jeg visste vi alle kom til å ha veldig godt av den, og da spesielt jeg. Det har skjedd mye i hodet mitt de siste dagene, og da mener jeg MYE! Nå har jeg flyttet meg ned på sofaen, i håp om å få sovet et par timer før Lillegutt våkner, for jeg fikk ikke sove oppe i senga. Det kverner for mye i topplokket

Det er skremmende og befriende på samme tid, alt som skjer oppi der disse dager. Jeg har fått et par svar og to, kan jeg vel si. Ting er en del klarere for meg nå. Jeg skal ikke si at jeg har kommet fram til løsningen på hva som gjør at jeg har det mer ugreit enn greit, selv om det kjennes slik ut akkurat nå. MEN jeg har kommet fram til at jeg har faktisk feil fokus. Jeg har trodd hele tiden at jeg har hatt riktig fokus, men jeg ser jo nå at det ikke stemmer.

For at ting skal endre seg, og at vi skal få det godt, så må jeg endre på en del ting. Først og fremst er jeg nødt til å akseptere meg selv for den jeg er. Ikke bare late som, men helt på ordentlig er jeg nødt til å akseptere at jeg er meg, i kropp og sinn, og lære meg å leve godt med det. Jeg er nødt til å kunne omfavne meg selv å si: "Jeg er glad i meg, akkurat for den jeg er!" Så er jeg nødt til å tilgi meg selv. Det er nok en lengre og tyngre prosess, men jeg er nødt å tilgi meg selv for alle feilsteg jeg har tatt opp igjennom årene. Jeg er nødt til å tørre å se tilbake på fortiden min, og akseptere at det er valg jeg har tatt, og klare å leve med dem. Hvordan jeg skal gjøre det, vet jeg ikke enda, men jeg vet at det må til. Her er det ikke snakk om små skjær i sjøen, som de fleste har, for jeg har virkelig tråkka utenfor BIG TIME opptil flere ganger tidligere. Noen ganger har jeg visst at jeg har gjort det, andre ganger har jeg ikke visst det før leeenge etterpå.
Så jeg er nødt til å ta noen runder med meg selv for å finne den tilgivelsen jeg trenger. Jeg må tilgi det lille barnet i meg, for ting i oppveksten. Jeg må tilgi den utagerende ungdommen i meg. Jeg må tilgi mammarollen i meg, og jeg må tilgi My'en i meg. Det kommer til å bli utfordrende, for jeg har ikke klart det til nå.

Jeg har begynt å ta sit-ups hver dag nå. Jeg ser at en annen ting jeg har "gjort feil" er at jeg gir opp for lett. Nå har jeg funnet sit-upsene for at jeg skal klare å gjennomføre noe over lengre tid. Jeg skal ta minimum 150 stk hver dag. Jeg har klart det hver dag siden mandag:) Jeg tenker at dersom jeg klarer å stramme opp magen min litt, så kanskje jeg føler meg litt bedre, og kan akseptere meg selv litt lettere? Jeg har armer og ben som fyrstikker og tannstikkere, jeg er generellt veldig tynn, men jeg har alltid, så lenge jeg kan huske hatt mage. Dersom jeg nå klarer å gjøre den litt mindre, så kan jeg bevise for meg selv at jeg har funnet den viljestyrken jeg har mistet for så lenge siden. At jeg klarer å gjennomføre noe, å nå et mål jeg har satt meg. Jeg tenker at dersom jeg klarer det, så kommer det også til å bli lettere å tilgi meg selv. For da inbiller jeg meg at jeg står så mye tryggere i meg selv, at jeg kan klare å tilgi noen av de valgene jeg har tatt, slik at jeg kan komme meg videre i mitt liv.

Jeg trenger det nå, å komme videre. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å få det bra med meg selv, før jeg har gjennomført det ovennevnte. Så nå er det vel egentlig bare å brette opp armene å begynne å skrelle løken, lag for lag....
Huff, jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til prosessen, men jeg gleder meg mer til den er gjennomført. Så får jeg bare ta en dag og en ting om gangen, så kommer jeg vel i mål tilslutt. Og det er da først jeg virkelig kommer til å ha det godt med meg selv....