Jeg vet ikke helt om jeg skal være lei meg eller takknemlig. I kveld fikk jeg den beskjeden jeg har ventet på så utrolig lenge, og gruet meg veldig til. Min morfar døde i ettermiddag.
Jeg vet at han endelig har det godt nå, og jeg vet at han har ventet på dette så lenge. Han var en eldre mann på 85,5år, med altzheimer, så det beste for han var nok å kunne få slippe fra denne verden. På samme tid får jeg beskjed om at jeg kommer til å bli tante i løpet av natten...
Det er litt merkelig, eller egentlig ikke, for jeg begynner å bli vant til det. Men en del av meg ser på det som fantastisk, underlig på samme tid. Min bror har sagt at morfar kommer til å forlate denne verden når hans første barn kommer til denne verden. Det sa han til meg første gang før jul. Jeg sa meg enig, og det viste seg at det stemmer. Morfar gikk over til den andre siden i det min svigerinne begynte å blø.............. Og natt til onsdag drømte jeg at morfar døde.. Han døde akkurat slik jeg drømte at han gjorde...
Min morfar er den mannen som har betydd mest for meg i hele mitt liv. Han har alltid vært grunnpilaren min, som jeg alltid har sett opp til og som jeg alltid har hatt som stolpen i min tilværelse.. Jeg har alltid sett opp til han, og jeg har alltid drømt om at dersom jeg noen gang skulle gifte meg, så ville jeg at han skulle følge meg opp kirkegulvet..
Nå ble det dessverre ingenting av hva jeg har ønsket eller drømt om, og jeg har ikke sett han siden september 2009. Det gjør vondt å tenke på. Men på en annen måte så vet jeg at jeg nå kan snakke med han, og få besøk av han når jeg selv ønsker.
Jeg beklager, kjære morfar, hvis jeg ikke har levd opp til dine forventninger, eller hvis jeg har skuffet deg mer enn jeg er klar over..
Utfordringen er å komme oss i begravelsen. Datoen er ikke satt enda, men jeg har en følelse på 5.juli. Utfordringen er at han skal gravlegges 151 mil fra hvor jeg bor. Og jeg VET at det er UTROLIG viktig for eldstemann å få komme i den begravelsen. For meg er det nesten som liv og død. Dersom jeg ikke får oss i den begravelsen, så vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg videre, hvordan jeg skal klare å tilgi meg selv for at jeg ikke var tilstede, og fikk tatt farvell med denne utrolige viktige personen i mitt liv....
Min største utfordring er jo selvsagt økonomien. Jeg skal reise fra dette vakre huset på landet i morgen for å dra på sosialkontoret i min hjemkommune for å søke om hjelp der. Det som er, er at NAV har tatt alle skattepengene mine... Jeg skylder dem ca 25000 pga en feilutbetaling da Lillegutt ble født. Jeg har klaget og anket, da det faktisk er dem som har gjort flere feil her, men har ikke kommet noen vei, så jeg fikk melding om at jeg skulle få igjen ca 20.000 på skatten, en uke etterpå fikk jeg melding om at NAV tar alt fra meg.
Hadde jeg fått disse skattepengene, så hadde det ikke vært noen utfordringer, for da hadde jeg kunnet bestille flybillett med en gang, og vi kunne alle dratt avgårde, men med kr 358,- på konto er det litt vanskelig å få til reisepenger til oss alle tre tur/retur gardermoen bardufoss... Så da ser jeg ingen annen løsning enn å søke sosialen, og håpe at de kan være litt menneskelige å hjelpe oss med å få dette til.
Jeg føler meg "helt lost" nå... Det er så mye som må ordnes og jeg føler meg så utlilstrekkelig, da jeg ikke vet hvordan jeg skal få løst denne floken. Hva gjør jeg dersom ikke sosialkontoret kan hjelpe meg?? De må jo bare gjøre det, når de ser at de har tatt alle pengene mine?? Eller???
Så de neste dagene blir utfordringen min å skrape sammen penger for å kunne reise oppover i begravelsen til min kjære morfar. Jeg trenger ca 10000 kroner til reise og opphold, som jeg må skrape sammen på under en uke..
Forslag til hvordan jeg skal klare dette mottas med stor takknemlighet, da dette er veldig, ubeskrivelig viktig for oss alle tre.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar