Jeg vet ikke helt om jeg skal være lei meg eller takknemlig. I kveld fikk jeg den beskjeden jeg har ventet på så utrolig lenge, og gruet meg veldig til. Min morfar døde i ettermiddag.
Jeg vet at han endelig har det godt nå, og jeg vet at han har ventet på dette så lenge. Han var en eldre mann på 85,5år, med altzheimer, så det beste for han var nok å kunne få slippe fra denne verden. På samme tid får jeg beskjed om at jeg kommer til å bli tante i løpet av natten...
Det er litt merkelig, eller egentlig ikke, for jeg begynner å bli vant til det. Men en del av meg ser på det som fantastisk, underlig på samme tid. Min bror har sagt at morfar kommer til å forlate denne verden når hans første barn kommer til denne verden. Det sa han til meg første gang før jul. Jeg sa meg enig, og det viste seg at det stemmer. Morfar gikk over til den andre siden i det min svigerinne begynte å blø.............. Og natt til onsdag drømte jeg at morfar døde.. Han døde akkurat slik jeg drømte at han gjorde...
Min morfar er den mannen som har betydd mest for meg i hele mitt liv. Han har alltid vært grunnpilaren min, som jeg alltid har sett opp til og som jeg alltid har hatt som stolpen i min tilværelse.. Jeg har alltid sett opp til han, og jeg har alltid drømt om at dersom jeg noen gang skulle gifte meg, så ville jeg at han skulle følge meg opp kirkegulvet..
Nå ble det dessverre ingenting av hva jeg har ønsket eller drømt om, og jeg har ikke sett han siden september 2009. Det gjør vondt å tenke på. Men på en annen måte så vet jeg at jeg nå kan snakke med han, og få besøk av han når jeg selv ønsker.
Jeg beklager, kjære morfar, hvis jeg ikke har levd opp til dine forventninger, eller hvis jeg har skuffet deg mer enn jeg er klar over..
Utfordringen er å komme oss i begravelsen. Datoen er ikke satt enda, men jeg har en følelse på 5.juli. Utfordringen er at han skal gravlegges 151 mil fra hvor jeg bor. Og jeg VET at det er UTROLIG viktig for eldstemann å få komme i den begravelsen. For meg er det nesten som liv og død. Dersom jeg ikke får oss i den begravelsen, så vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg videre, hvordan jeg skal klare å tilgi meg selv for at jeg ikke var tilstede, og fikk tatt farvell med denne utrolige viktige personen i mitt liv....
Min største utfordring er jo selvsagt økonomien. Jeg skal reise fra dette vakre huset på landet i morgen for å dra på sosialkontoret i min hjemkommune for å søke om hjelp der. Det som er, er at NAV har tatt alle skattepengene mine... Jeg skylder dem ca 25000 pga en feilutbetaling da Lillegutt ble født. Jeg har klaget og anket, da det faktisk er dem som har gjort flere feil her, men har ikke kommet noen vei, så jeg fikk melding om at jeg skulle få igjen ca 20.000 på skatten, en uke etterpå fikk jeg melding om at NAV tar alt fra meg.
Hadde jeg fått disse skattepengene, så hadde det ikke vært noen utfordringer, for da hadde jeg kunnet bestille flybillett med en gang, og vi kunne alle dratt avgårde, men med kr 358,- på konto er det litt vanskelig å få til reisepenger til oss alle tre tur/retur gardermoen bardufoss... Så da ser jeg ingen annen løsning enn å søke sosialen, og håpe at de kan være litt menneskelige å hjelpe oss med å få dette til.
Jeg føler meg "helt lost" nå... Det er så mye som må ordnes og jeg føler meg så utlilstrekkelig, da jeg ikke vet hvordan jeg skal få løst denne floken. Hva gjør jeg dersom ikke sosialkontoret kan hjelpe meg?? De må jo bare gjøre det, når de ser at de har tatt alle pengene mine?? Eller???
Så de neste dagene blir utfordringen min å skrape sammen penger for å kunne reise oppover i begravelsen til min kjære morfar. Jeg trenger ca 10000 kroner til reise og opphold, som jeg må skrape sammen på under en uke..
Forslag til hvordan jeg skal klare dette mottas med stor takknemlighet, da dette er veldig, ubeskrivelig viktig for oss alle tre.....
mandag 27. juni 2011
fredag 24. juni 2011
Tilgivelse
Nå er det noen dager siden jeg har skrevet. Vi har det utrolig godt her på landet, og jeg ville ikke vært denne turen foruten! Jeg visste vi alle kom til å ha veldig godt av den, og da spesielt jeg. Det har skjedd mye i hodet mitt de siste dagene, og da mener jeg MYE! Nå har jeg flyttet meg ned på sofaen, i håp om å få sovet et par timer før Lillegutt våkner, for jeg fikk ikke sove oppe i senga. Det kverner for mye i topplokket
Det er skremmende og befriende på samme tid, alt som skjer oppi der disse dager. Jeg har fått et par svar og to, kan jeg vel si. Ting er en del klarere for meg nå. Jeg skal ikke si at jeg har kommet fram til løsningen på hva som gjør at jeg har det mer ugreit enn greit, selv om det kjennes slik ut akkurat nå. MEN jeg har kommet fram til at jeg har faktisk feil fokus. Jeg har trodd hele tiden at jeg har hatt riktig fokus, men jeg ser jo nå at det ikke stemmer.
For at ting skal endre seg, og at vi skal få det godt, så må jeg endre på en del ting. Først og fremst er jeg nødt til å akseptere meg selv for den jeg er. Ikke bare late som, men helt på ordentlig er jeg nødt til å akseptere at jeg er meg, i kropp og sinn, og lære meg å leve godt med det. Jeg er nødt til å kunne omfavne meg selv å si: "Jeg er glad i meg, akkurat for den jeg er!" Så er jeg nødt til å tilgi meg selv. Det er nok en lengre og tyngre prosess, men jeg er nødt å tilgi meg selv for alle feilsteg jeg har tatt opp igjennom årene. Jeg er nødt til å tørre å se tilbake på fortiden min, og akseptere at det er valg jeg har tatt, og klare å leve med dem. Hvordan jeg skal gjøre det, vet jeg ikke enda, men jeg vet at det må til. Her er det ikke snakk om små skjær i sjøen, som de fleste har, for jeg har virkelig tråkka utenfor BIG TIME opptil flere ganger tidligere. Noen ganger har jeg visst at jeg har gjort det, andre ganger har jeg ikke visst det før leeenge etterpå.
Så jeg er nødt til å ta noen runder med meg selv for å finne den tilgivelsen jeg trenger. Jeg må tilgi det lille barnet i meg, for ting i oppveksten. Jeg må tilgi den utagerende ungdommen i meg. Jeg må tilgi mammarollen i meg, og jeg må tilgi My'en i meg. Det kommer til å bli utfordrende, for jeg har ikke klart det til nå.
Jeg har begynt å ta sit-ups hver dag nå. Jeg ser at en annen ting jeg har "gjort feil" er at jeg gir opp for lett. Nå har jeg funnet sit-upsene for at jeg skal klare å gjennomføre noe over lengre tid. Jeg skal ta minimum 150 stk hver dag. Jeg har klart det hver dag siden mandag:) Jeg tenker at dersom jeg klarer å stramme opp magen min litt, så kanskje jeg føler meg litt bedre, og kan akseptere meg selv litt lettere? Jeg har armer og ben som fyrstikker og tannstikkere, jeg er generellt veldig tynn, men jeg har alltid, så lenge jeg kan huske hatt mage. Dersom jeg nå klarer å gjøre den litt mindre, så kan jeg bevise for meg selv at jeg har funnet den viljestyrken jeg har mistet for så lenge siden. At jeg klarer å gjennomføre noe, å nå et mål jeg har satt meg. Jeg tenker at dersom jeg klarer det, så kommer det også til å bli lettere å tilgi meg selv. For da inbiller jeg meg at jeg står så mye tryggere i meg selv, at jeg kan klare å tilgi noen av de valgene jeg har tatt, slik at jeg kan komme meg videre i mitt liv.
Jeg trenger det nå, å komme videre. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å få det bra med meg selv, før jeg har gjennomført det ovennevnte. Så nå er det vel egentlig bare å brette opp armene å begynne å skrelle løken, lag for lag....
Huff, jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til prosessen, men jeg gleder meg mer til den er gjennomført. Så får jeg bare ta en dag og en ting om gangen, så kommer jeg vel i mål tilslutt. Og det er da først jeg virkelig kommer til å ha det godt med meg selv....
Det er skremmende og befriende på samme tid, alt som skjer oppi der disse dager. Jeg har fått et par svar og to, kan jeg vel si. Ting er en del klarere for meg nå. Jeg skal ikke si at jeg har kommet fram til løsningen på hva som gjør at jeg har det mer ugreit enn greit, selv om det kjennes slik ut akkurat nå. MEN jeg har kommet fram til at jeg har faktisk feil fokus. Jeg har trodd hele tiden at jeg har hatt riktig fokus, men jeg ser jo nå at det ikke stemmer.
For at ting skal endre seg, og at vi skal få det godt, så må jeg endre på en del ting. Først og fremst er jeg nødt til å akseptere meg selv for den jeg er. Ikke bare late som, men helt på ordentlig er jeg nødt til å akseptere at jeg er meg, i kropp og sinn, og lære meg å leve godt med det. Jeg er nødt til å kunne omfavne meg selv å si: "Jeg er glad i meg, akkurat for den jeg er!" Så er jeg nødt til å tilgi meg selv. Det er nok en lengre og tyngre prosess, men jeg er nødt å tilgi meg selv for alle feilsteg jeg har tatt opp igjennom årene. Jeg er nødt til å tørre å se tilbake på fortiden min, og akseptere at det er valg jeg har tatt, og klare å leve med dem. Hvordan jeg skal gjøre det, vet jeg ikke enda, men jeg vet at det må til. Her er det ikke snakk om små skjær i sjøen, som de fleste har, for jeg har virkelig tråkka utenfor BIG TIME opptil flere ganger tidligere. Noen ganger har jeg visst at jeg har gjort det, andre ganger har jeg ikke visst det før leeenge etterpå.
Så jeg er nødt til å ta noen runder med meg selv for å finne den tilgivelsen jeg trenger. Jeg må tilgi det lille barnet i meg, for ting i oppveksten. Jeg må tilgi den utagerende ungdommen i meg. Jeg må tilgi mammarollen i meg, og jeg må tilgi My'en i meg. Det kommer til å bli utfordrende, for jeg har ikke klart det til nå.
Jeg har begynt å ta sit-ups hver dag nå. Jeg ser at en annen ting jeg har "gjort feil" er at jeg gir opp for lett. Nå har jeg funnet sit-upsene for at jeg skal klare å gjennomføre noe over lengre tid. Jeg skal ta minimum 150 stk hver dag. Jeg har klart det hver dag siden mandag:) Jeg tenker at dersom jeg klarer å stramme opp magen min litt, så kanskje jeg føler meg litt bedre, og kan akseptere meg selv litt lettere? Jeg har armer og ben som fyrstikker og tannstikkere, jeg er generellt veldig tynn, men jeg har alltid, så lenge jeg kan huske hatt mage. Dersom jeg nå klarer å gjøre den litt mindre, så kan jeg bevise for meg selv at jeg har funnet den viljestyrken jeg har mistet for så lenge siden. At jeg klarer å gjennomføre noe, å nå et mål jeg har satt meg. Jeg tenker at dersom jeg klarer det, så kommer det også til å bli lettere å tilgi meg selv. For da inbiller jeg meg at jeg står så mye tryggere i meg selv, at jeg kan klare å tilgi noen av de valgene jeg har tatt, slik at jeg kan komme meg videre i mitt liv.
Jeg trenger det nå, å komme videre. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å få det bra med meg selv, før jeg har gjennomført det ovennevnte. Så nå er det vel egentlig bare å brette opp armene å begynne å skrelle løken, lag for lag....
Huff, jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til prosessen, men jeg gleder meg mer til den er gjennomført. Så får jeg bare ta en dag og en ting om gangen, så kommer jeg vel i mål tilslutt. Og det er da først jeg virkelig kommer til å ha det godt med meg selv....
mandag 20. juni 2011
I dag kjennes som en veldig bra dag:)
I dag er alt mye bedre. I dag føler jeg meg mye lettere til sinns. Jeg har ikke den tunge skyggen hengende over meg, og det kjennes egentlig veldig befriende:) Nå høper jeg det varer en laaaang stund! !
Vi har det veldig fint her. Her er stor hage med trampoline og lekestativ, så begge guttene storkoser seg! De hoppa på trampolina i går og Lillegutt lo som vi aldri har hørt han le før:) Det var litt greit å få testet ut, egentlig, for da fikk vi sjekka om han ble veldig andpusten, og hvordan det gikk i forhold til astmaen hans. Han måtte ha to doser med ventoline, og han ville det selv, så det gikk veldig fint:) Vi skal på kontroll på sykehuset den 18. juli, så da blir det nye røntgenbilder og undersøkelse, det blir litt spennende å høre hva overlegen sier da:) Det går jo veldig framover, å det gleder meg:)
I forrige uke var jeg innom kommunen for å høre hvordan det går med klagen jeg leverte på barnehageplassen hans. Lillegutt fikk barnehageplass i en helt ny Basebarnehage som åpner 22.august. Det er jo kjempefint, men utfordringen her er at skolen min starter 16.august, og han trenger nok nærmere en uke innkjøring:/ Jeg fikk vite at dersom jeg ikke hadde hørt noe, var ikke klagen tatt til følge, så jeg fikk snakka med han duden som har med dette gjøre. Han skjønte utfordringen min, men hadde ikke mulighet til å gi en annen bhg-plass akkurat nå, så vi skal snakkes gjennom sommeren å se hva som skjer. Det kommer jo også mye an på hva resultatene på sykehuset viser, og hva legen der sier. Jeg er fryktelig usikker på om det er riktig av meg å kjøre han inn på full tid i bhg med en gang. Han er jo blitt større, så jeg håper det går greit. Hvis ikke, må jeg gardere meg med nav og skolen, slik at vi kan komme til en felles løsning som blir til det beste for alle. Jeg kjenner jeg gleder meg faktisk veldig til å starte p skolen. Å få noe mer å fylle dagene med, å lære igjen, og å treffe nye mennesker:) Det lir herlig;)))))
Vi har det veldig fint her. Her er stor hage med trampoline og lekestativ, så begge guttene storkoser seg! De hoppa på trampolina i går og Lillegutt lo som vi aldri har hørt han le før:) Det var litt greit å få testet ut, egentlig, for da fikk vi sjekka om han ble veldig andpusten, og hvordan det gikk i forhold til astmaen hans. Han måtte ha to doser med ventoline, og han ville det selv, så det gikk veldig fint:) Vi skal på kontroll på sykehuset den 18. juli, så da blir det nye røntgenbilder og undersøkelse, det blir litt spennende å høre hva overlegen sier da:) Det går jo veldig framover, å det gleder meg:)
I forrige uke var jeg innom kommunen for å høre hvordan det går med klagen jeg leverte på barnehageplassen hans. Lillegutt fikk barnehageplass i en helt ny Basebarnehage som åpner 22.august. Det er jo kjempefint, men utfordringen her er at skolen min starter 16.august, og han trenger nok nærmere en uke innkjøring:/ Jeg fikk vite at dersom jeg ikke hadde hørt noe, var ikke klagen tatt til følge, så jeg fikk snakka med han duden som har med dette gjøre. Han skjønte utfordringen min, men hadde ikke mulighet til å gi en annen bhg-plass akkurat nå, så vi skal snakkes gjennom sommeren å se hva som skjer. Det kommer jo også mye an på hva resultatene på sykehuset viser, og hva legen der sier. Jeg er fryktelig usikker på om det er riktig av meg å kjøre han inn på full tid i bhg med en gang. Han er jo blitt større, så jeg håper det går greit. Hvis ikke, må jeg gardere meg med nav og skolen, slik at vi kan komme til en felles løsning som blir til det beste for alle. Jeg kjenner jeg gleder meg faktisk veldig til å starte p skolen. Å få noe mer å fylle dagene med, å lære igjen, og å treffe nye mennesker:) Det lir herlig;)))))
søndag 19. juni 2011
Jeg er lei meg
Jeg skjønner det ikke. Jeg har det så utrolig fint, men alikevel er jeg så trist. Jeg bærer på en ENORM sorg i Solar Plexus, og jeg skjønner ikke hva det er.... Det er vel noe jeg skal frigjøre, MEN HVA????
Skulle ønske at jeg hadde en foran meg som jeg bare kunne spørre hva jeg gjør galt... I dag er en ensom dag. Vi har vært i Sverige og handlet litt, og Eldstemann fikk seg nye sko:) Det le han (og jeg) veldig glad for. Vi har hatt en utrolig fin dag, så kommer vi hjem, og jeg kjenner på denne ensomheten. Jeg føler meg totalt Mislykket.. Med STOR M.. Det er noe som plager meg, innmari, men jeg klarer ikke sette helt ordet på hva det er..
Jeg er nok håpløst, fortapt forelsket.. I kompisen min.... Det er helt forferdelig, så jeg håper vel egentlig på at disse to ukene her oppe på ferie i skogen vil gjøre at jeg kommer over han på den måten, slik at vi kan ha en normal relasjon når vi kommer hjem igjen. Har ikke hørt fra han siden mandag, og det gjør vondt! Jeg kommer opp med 1000 forklaringer for meg selv på hvorfor, og den jeg liker best, er vel at han vet at vi er borte, så jeg håper på å høre fra han når vi kommer hjem igjen...
Lt som går p tv handler om kjærlighet, kyssing, sex, kjærester, bryllup osv, osv... Jeg kjenner at det gjør meg uvel.. Har jeg virklig valgt å leve livet mitt alene?? Jeg føler meg så ensom- Jeg vil så gjerne ha noen å dele hverdagsgledene mine med, og sorgene mine, og berg og dablanene jeg reiser på til stadighet.. Jeg ønsker ikke å gå gjennom livet mitt alene. Jada, kjeg vet jo at jeg har barna, men du vet hva jeg mener. Jeg ønsker meg så gjerne en voksen person som jeg kan være litt meg sammen med, og ikke bare mamma hele tiden...
Nå sitter jeg å ser på My Big, Fat, Greek wedding. Det er en kjempefin film, synes jeg. Jeg har alltid litt så glad når jeg ser at andre virkelig finner lykken. Men ikke nå lengre.. Jeg leter etter den selv, men vet ikke hvor jeg skal finne den. Er jeg for låst opp i idealet om at det er en mann jeg trenger, for å bli lykkelig?? At det liksom er den siste biten som mangler?? Jeg skjønner ingenting, og jeg kjenner at jeg blir fryktelig frustrert, for HVA ER LYKKE???
For mitt vedkommende er det akkurat nå alt jeg ikke har, Hvis jeg fikk leve mitt liv om igjen, ville jeg valgt alt annerledes. Jeg ville ikke hatt barn. Det kan kanskje høres ut som harde ord, megn jeg skal fortelle hvorfor, bare ikke akkurat i dag. Hva skal jeg gjøre for at mine barn ikke skal bli like ulykkelig som meg? Eller ha like dårlig selvtillitt? Hvordan skal jeg gå fram for at mine barn ikke skal ende opp med den samme ulykkelige innstillingen til livet som meg selv? Hvordan skal jeg klare å komme meg videre selv? Hvordan skal jeg klare se mine skritt framover i livet som et steg på veien til suksess, og ikke bare som en selvfølge?? Nei, nå er det på tide at jeg legger meg, så kanskje dagen i morgen blir bedre... Håper jeg ikke har drømmer i natt. Eller det ble feil, for jeg er veldig glad for å ha drømmer, men ikke slik som i natt. Det er leeenge siden jeg husket hva jeg drømte. I natt hadde jeg en drøm som ikke var helt god. Jeg drømte at kameraten min ringte på tlf, og jeg var helt likegyldig til det. Da jeg hørte stemmen hans i tlf, betydde det ingenting. Jeg bare følte meg ensom og alene... Kanskje den drømmen betyr at jeg skal gjøre det jeg kan for å klare å slippe han, slik at jeg kommer meg videre og at vi bare kan ha et fantastisk vennskap?????
Skulle ønske at jeg hadde en foran meg som jeg bare kunne spørre hva jeg gjør galt... I dag er en ensom dag. Vi har vært i Sverige og handlet litt, og Eldstemann fikk seg nye sko:) Det le han (og jeg) veldig glad for. Vi har hatt en utrolig fin dag, så kommer vi hjem, og jeg kjenner på denne ensomheten. Jeg føler meg totalt Mislykket.. Med STOR M.. Det er noe som plager meg, innmari, men jeg klarer ikke sette helt ordet på hva det er..
Jeg er nok håpløst, fortapt forelsket.. I kompisen min.... Det er helt forferdelig, så jeg håper vel egentlig på at disse to ukene her oppe på ferie i skogen vil gjøre at jeg kommer over han på den måten, slik at vi kan ha en normal relasjon når vi kommer hjem igjen. Har ikke hørt fra han siden mandag, og det gjør vondt! Jeg kommer opp med 1000 forklaringer for meg selv på hvorfor, og den jeg liker best, er vel at han vet at vi er borte, så jeg håper på å høre fra han når vi kommer hjem igjen...
Lt som går p tv handler om kjærlighet, kyssing, sex, kjærester, bryllup osv, osv... Jeg kjenner at det gjør meg uvel.. Har jeg virklig valgt å leve livet mitt alene?? Jeg føler meg så ensom- Jeg vil så gjerne ha noen å dele hverdagsgledene mine med, og sorgene mine, og berg og dablanene jeg reiser på til stadighet.. Jeg ønsker ikke å gå gjennom livet mitt alene. Jada, kjeg vet jo at jeg har barna, men du vet hva jeg mener. Jeg ønsker meg så gjerne en voksen person som jeg kan være litt meg sammen med, og ikke bare mamma hele tiden...
Nå sitter jeg å ser på My Big, Fat, Greek wedding. Det er en kjempefin film, synes jeg. Jeg har alltid litt så glad når jeg ser at andre virkelig finner lykken. Men ikke nå lengre.. Jeg leter etter den selv, men vet ikke hvor jeg skal finne den. Er jeg for låst opp i idealet om at det er en mann jeg trenger, for å bli lykkelig?? At det liksom er den siste biten som mangler?? Jeg skjønner ingenting, og jeg kjenner at jeg blir fryktelig frustrert, for HVA ER LYKKE???
For mitt vedkommende er det akkurat nå alt jeg ikke har, Hvis jeg fikk leve mitt liv om igjen, ville jeg valgt alt annerledes. Jeg ville ikke hatt barn. Det kan kanskje høres ut som harde ord, megn jeg skal fortelle hvorfor, bare ikke akkurat i dag. Hva skal jeg gjøre for at mine barn ikke skal bli like ulykkelig som meg? Eller ha like dårlig selvtillitt? Hvordan skal jeg gå fram for at mine barn ikke skal ende opp med den samme ulykkelige innstillingen til livet som meg selv? Hvordan skal jeg klare å komme meg videre selv? Hvordan skal jeg klare se mine skritt framover i livet som et steg på veien til suksess, og ikke bare som en selvfølge?? Nei, nå er det på tide at jeg legger meg, så kanskje dagen i morgen blir bedre... Håper jeg ikke har drømmer i natt. Eller det ble feil, for jeg er veldig glad for å ha drømmer, men ikke slik som i natt. Det er leeenge siden jeg husket hva jeg drømte. I natt hadde jeg en drøm som ikke var helt god. Jeg drømte at kameraten min ringte på tlf, og jeg var helt likegyldig til det. Da jeg hørte stemmen hans i tlf, betydde det ingenting. Jeg bare følte meg ensom og alene... Kanskje den drømmen betyr at jeg skal gjøre det jeg kan for å klare å slippe han, slik at jeg kommer meg videre og at vi bare kan ha et fantastisk vennskap?????
fredag 17. juni 2011
Endelig er det fredag ! !
Aaaaahhh... Endelig!! Nå er vi her! PÅ LANDET:D:D Det er utrolig deilig å være her. Kjente når jeg parkerte bilen at jeg ble helt ør i hodet. Jeg er på riktig sted. Det er deilig, åh som jeg har lengtet etter roen. Her er helt stille.
Vi fikk en rundtur når vi kom hit. Her er åtte høner og en hane. To katter og to akvarium med fisker. Eldstemann sitter oppe å spiller x-boks å koser seg, mens Lillegutt akkurat er lagt seg. Her er så fint!! Eldstemann får også skyte litt med luftgegvær når vi er her. Han fikk klare instruksjoner, og hadde jeg ikke visst hvor ansvarlig han er, så hadde han ikke fått lov. Jeg er egentlig helt imot våpen, lekepistoler og liknende, for da jeg var lita jente, så glapp broren min krutt-pistolen sin da han skulle åpne den, og kruttet spratt ut og traff meg i bakhodet :( Det gikk bra, da, men et lite hull i hodet, det ble det... Og Eldstemann er jo gutt på 14 år, så da er det vel greit at han får prøvd seg litt;)
Her er også kano, sykler og svær hage og masse skog. Rett ned til vannet. Jeg gleder emg til å starte morgendagen, for her er så vakkert. Så da skal vi på tur. Vet ikke hva eller hvor enda, det kommer litt an på været, men vi tar det som det kommer, for nå er vi på ferie:D:D:D
Vi fikk en rundtur når vi kom hit. Her er åtte høner og en hane. To katter og to akvarium med fisker. Eldstemann sitter oppe å spiller x-boks å koser seg, mens Lillegutt akkurat er lagt seg. Her er så fint!! Eldstemann får også skyte litt med luftgegvær når vi er her. Han fikk klare instruksjoner, og hadde jeg ikke visst hvor ansvarlig han er, så hadde han ikke fått lov. Jeg er egentlig helt imot våpen, lekepistoler og liknende, for da jeg var lita jente, så glapp broren min krutt-pistolen sin da han skulle åpne den, og kruttet spratt ut og traff meg i bakhodet :( Det gikk bra, da, men et lite hull i hodet, det ble det... Og Eldstemann er jo gutt på 14 år, så da er det vel greit at han får prøvd seg litt;)
Her er også kano, sykler og svær hage og masse skog. Rett ned til vannet. Jeg gleder emg til å starte morgendagen, for her er så vakkert. Så da skal vi på tur. Vet ikke hva eller hvor enda, det kommer litt an på været, men vi tar det som det kommer, for nå er vi på ferie:D:D:D
torsdag 16. juni 2011
I dag er jeg bare sint!!
I dag er jeg bare sint. Det er fryktelig frustrerende, men sånn er det bare. Jeg kjenner at jeg blir skikkelig frustrert når jeg leser at Jon Fredrik Baksaas i Telenor har fått en lønn på over 18 MILLIONER kroner!!! Og i tillegg til dette sier han at dersom han ikke hadde fått alle disse godene, så ville han ha gjort en dårligere jobb!! HVA I HEL..... SKAL DET BETY?????
Skal jeg sette meg tilbake i sofaen å si: NEI, staten betaler meg ikke nok penger, så jeg gidder ikke gjøre en god jobb som mor?? Jeg bare spør??
Jeg blir kvalm!! OG jeg skammer meg!! SKIKKELIG!!! Det er et HEL...... FOR.... SLAVESAMFUNN vi lever i!! Det er helt sykt at de som virkelig gjør så godt de kan, aldri kan reise bort og ikke har noen å støtte seg til.. De får ingen klapp på skulderen eller noen som forteller dem hvor flinke de er, eller hvor mye bra de gjør. Mens de som bare kan ture fram og si HER ER JEG!! Jeg har ingen ansvar på hjemmebane, jeg har aldri tatt feil valg i livet, jeg er perfekt og gjør en god jobb, de, DE får FAE. meg 1000 ganger mer enn de fortjener i både hue og rævva!!
JA, i dag er jeg sint! Når de viktigste sakene i dagbladet og vg er at ovennevnte får millionlønn og at Tone Damlie ankommer kjendisfest med ny PRADA veske, ja, da lurer jeg på hva som faktisk er viktig her i verden....
Skal jeg sette meg tilbake i sofaen å si: NEI, staten betaler meg ikke nok penger, så jeg gidder ikke gjøre en god jobb som mor?? Jeg bare spør??
Jeg blir kvalm!! OG jeg skammer meg!! SKIKKELIG!!! Det er et HEL...... FOR.... SLAVESAMFUNN vi lever i!! Det er helt sykt at de som virkelig gjør så godt de kan, aldri kan reise bort og ikke har noen å støtte seg til.. De får ingen klapp på skulderen eller noen som forteller dem hvor flinke de er, eller hvor mye bra de gjør. Mens de som bare kan ture fram og si HER ER JEG!! Jeg har ingen ansvar på hjemmebane, jeg har aldri tatt feil valg i livet, jeg er perfekt og gjør en god jobb, de, DE får FAE. meg 1000 ganger mer enn de fortjener i både hue og rævva!!
JA, i dag er jeg sint! Når de viktigste sakene i dagbladet og vg er at ovennevnte får millionlønn og at Tone Damlie ankommer kjendisfest med ny PRADA veske, ja, da lurer jeg på hva som faktisk er viktig her i verden....
Måneformørkelsen
Velkommen til min nye følger:) Jeg blir så glad når jeg ser at det er noen som velger å følge akkurat min blogg:) Bare det i seg selv blir et lys i hverdagen. Jeg er utrolig takknemlig for alle som er inne å leser hos meg hver dag. Den siste uken har det eksplodert av lesere, og det setter jeg veldig stor pris på.
Så: for dere som ikke bor på østlandet, så tok jeg noen bilder i går, av den flotte måneformørkelsen. Jeg er, som tidligere nevnt, ikke verdens beste fotograf, men bildene ble ikke så værst, synes jeg:)
har ikke verdens beste kamera, så bildene ble litt kornete, men det får duge i dag;)
Her kommer ansiktet til mannen i månen fram;)
Det var et vakkert skue. Det fantes ikke en sky på himmelen på mils omkrets. Jeg og Eldstemann ble sittende ute å se på hele formørkelsen. Det vi reagerte på som veldig merkelig, var at det bare fantes EN enkelt stjerne på hele himmelen, som var synlig for oss. Her pleier normalt å være sikkert tusen millioner av dem, men i går var det bare en...
Så: for dere som ikke bor på østlandet, så tok jeg noen bilder i går, av den flotte måneformørkelsen. Jeg er, som tidligere nevnt, ikke verdens beste fotograf, men bildene ble ikke så værst, synes jeg:)
onsdag 15. juni 2011
Har du tatt et valg??
Jeg satt bare å leste gjennom noen blogger før jeg legger meg, og hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe i kveld. Men så leste jeg dette blogginnlegget: http://themumblogg.blogspot.com/2011/06/mening-i-det-meningslse.html (klipp og lim:))
Jeg anbefaler alle å lese det. Det gjelder organdonasjon.
Hva som skal skje med kroppen min når sjelen min forlater den, har jeg bestemt for lenge siden. Alle organer som kan brukes skal gis til noen som trenger dem, og legemet mitt donerer jeg til forskning. Dersom det da skulle være noe igjen av kroppen min, så skal det kremeres.
Jeg har undersøkt litt om dette, og jeg har nettopp funnet ut at jeg skal kontakte NTNU ang skjema for å donere bort mitt legeme. Sist jeg var på apoteket for å hente medisin til Lillegutt tok jeg med meg 3 donorkort. Et til meg og ett til hvert av barna mine. Lillegutt kan jo ikke bestemme selv enda, men Eldstemann og jeg har snakket om dette i mange år allerede. Hvorfor skal vi egentlig graves ned, selv om hjertet er sluttet å slå? Dersom det er noen organer som kan brukes, så kan vi vel, om vi er skikkelig heldig, hjelpe 6-7 andre mennesker til å fortsette sitt liv, for vårt er jo over uansett!! Det er iallfall det vi tenker her i huset:)
Jeg ber alle mine lesere være så snill å tenke gjennom denne beslutningen. Ta et valg. De fleste utsetter dette valget til i morgen, eller neste uke, eller neste år, og for mange er det da for sent..
Dersom du ønsker å bli organdonor, så fortell det til din nærmeste familie, og skaff deg et donor kort som du kan ha i lommeboka di eller veska di. Det fåes på apotek, sykehus og lege.
Dette må jo bare være den beste gaven du kan få gitt??
Jeg anbefaler alle å lese det. Det gjelder organdonasjon.
Hva som skal skje med kroppen min når sjelen min forlater den, har jeg bestemt for lenge siden. Alle organer som kan brukes skal gis til noen som trenger dem, og legemet mitt donerer jeg til forskning. Dersom det da skulle være noe igjen av kroppen min, så skal det kremeres.
Jeg har undersøkt litt om dette, og jeg har nettopp funnet ut at jeg skal kontakte NTNU ang skjema for å donere bort mitt legeme. Sist jeg var på apoteket for å hente medisin til Lillegutt tok jeg med meg 3 donorkort. Et til meg og ett til hvert av barna mine. Lillegutt kan jo ikke bestemme selv enda, men Eldstemann og jeg har snakket om dette i mange år allerede. Hvorfor skal vi egentlig graves ned, selv om hjertet er sluttet å slå? Dersom det er noen organer som kan brukes, så kan vi vel, om vi er skikkelig heldig, hjelpe 6-7 andre mennesker til å fortsette sitt liv, for vårt er jo over uansett!! Det er iallfall det vi tenker her i huset:)
Jeg ber alle mine lesere være så snill å tenke gjennom denne beslutningen. Ta et valg. De fleste utsetter dette valget til i morgen, eller neste uke, eller neste år, og for mange er det da for sent..
Dersom du ønsker å bli organdonor, så fortell det til din nærmeste familie, og skaff deg et donor kort som du kan ha i lommeboka di eller veska di. Det fåes på apotek, sykehus og lege.
Dette må jo bare være den beste gaven du kan få gitt??
tirsdag 14. juni 2011
Pinsen -
Så endte vi opp i nabobyen igjen i går da... Vi ble over til i dag, og hadde lange turer ute, både i skogen og ved havet. Lillegutt er blitt veldig flink å hoppe og utfolde seg, og i dag har han ikke vært like klengete på meg som han pleier. Han går med en usynlig navlestreng til meg enda. Det kan være fryktelig slitsomt, spesiellt for Eldstemann, for Lillegutt er innmari sjalu av seg. Det er ikke bra, derfor er jeg glad for at kompisen min er veldig flink til å hjelpe meg slik at han skal få lagt det fra seg. Dersom Eldstemann gir meg en klem for lenge, begynner Lillegutt å gråte... Det er ikke bra... Men det går fremover. Sønnen til kompisen min er blitt veldig glad i meg, og kommer ofte å setter seg på fanget, eller vil ha en klem, så Lillegutt begynner å lære at jeg må deles :D
Eldstemann kom hjem i kveld. Bestemor er reist til broren min for å være der ut Juni. De har termin i slutten av mnd, og det er deres første, så de ville gjerne ha mamma tilstede når det store skjer:) Jeg gleder meg utrolig til å bli tante:))
Jeg snakket litt med mamma om dette mellom Eldstemann og meg, og hun smilte bare, så sa hun at det er alderen, og at dette er helt normalt. Så jeg skulle ikke bekymre meg. Utfra det forstår jeg at han har pratet med henne, men at han har bedt henne om ikke å si noe til meg.. Hun mente han har hatt godt av å være der denne helgen, at han har kost seg, og trengte pause fra lillebror, og det forstår jeg godt. Jeg har jo aldri barnefri, så det er ikke alltid lett å finne tid til seg selv her. Jeg må også få si at jeg har alltid innvitert Eldstemann til å være med oss når vi reiser til kompisen min, men han foretrekker å ikke være med.
Det skal bli godt å komme seg bort til helgen. Da er vi ikke på hjemmebane, så da kan vi tre finne på ting sammen. Der er kano, og fiskeutstyr, og masse, masse skog. Så jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme bort litt, slik at vi kan være sammen alle tre et annet sted, hvor det ikke blir så lett å gjemme seg i vante ting fra hverdagen.....
søndag 12. juni 2011
I dag har jeg vasket hele huset, skifta på sengene, vasket tøy og strøket masse tøy. Også har jeg bakt brød. Jeg prøvde med solsikke kjerner og linfrød i, det har ejg aldri prøvd før, og de ble veldig, veldig gode. Det var deilig å få vaket ut alle negative energier og "gammel møkk"! Det er faktisk litt lettere å puste her i dag:)
Eldstemann sover selvsagt hos bestemor... Det er rart det her, hans stille opprør mot meg, for det er noe helt nytt. Men det er vel en del av å være ungdom og finne sin egen identitet, vil jeg tro..
Jeg snakket ikke med kompisen min i hele går, og det var helt merkelig. Første dagen vi ikke snakka sammen på over 2 uker, tror jeg... Følte meg litt amputert. Men han er nå søt da, for han ringte i dag og fortalte hvorfor han ikke ringte i går;) Det satte jeg pris på, selv om vi ikke har noen forpliktelse ovenfor hverandre. Må passe meg, så jeg ikke blir helt avhengig!! :p
Nå skal jeg kle av meg sokkene å gå en tur ut på gresset. Helt alene i natten. Tømme meg selv for tanker å åpne alle sansene, ta inn det som kommer til meg. Det blir godt for sjelen:)
Eldstemann sover selvsagt hos bestemor... Det er rart det her, hans stille opprør mot meg, for det er noe helt nytt. Men det er vel en del av å være ungdom og finne sin egen identitet, vil jeg tro..
Jeg snakket ikke med kompisen min i hele går, og det var helt merkelig. Første dagen vi ikke snakka sammen på over 2 uker, tror jeg... Følte meg litt amputert. Men han er nå søt da, for han ringte i dag og fortalte hvorfor han ikke ringte i går;) Det satte jeg pris på, selv om vi ikke har noen forpliktelse ovenfor hverandre. Må passe meg, så jeg ikke blir helt avhengig!! :p
Nå skal jeg kle av meg sokkene å gå en tur ut på gresset. Helt alene i natten. Tømme meg selv for tanker å åpne alle sansene, ta inn det som kommer til meg. Det blir godt for sjelen:)
lørdag 11. juni 2011
Endringer på gang...
Ok, her er endringer på gang. Jeg kjenner det i hele meg. Jeg er urolig i kroppen og klarer ikke tenke en tanke helt ferdig. Det er et enormt sammensurium i hodet mitt i kveld. Eldstemann har vært ute hele dagen. Han dro til bestemor etter skolen, og da jeg snakket med henne skulle han ut med en kompis. Ved 9-tiden fikk jeg en følelse av at han ikke kom til å komme hjem i kveld. At han kom til å ligge over hos bestemor i natt. Jeg ringte han ca 23:15 og det eneste han sa var at han skulle sove hos bestemor. var det noe mer?? Nei, sa jeg. Jeg ville bare få bekreftet mine antagelser... Han er enda sur på meg.. Det er ikke lett å være tenåring med meg som mor. Jeg er ikke tilstede i meg selv om dagen. og det vet jeg et fryktelig slitsomt for dem som er rundt meg. Samtidig som jeg vet at det dessverre er et nødvendig onde i min egen selvutvikling. Denne selvutviklingen er ikke noe jeg kan bestemme 100% over selv, da jeg lovte før jeg kom til denne jorden denne gangen hva jeg skulle gjøre.
Jeg er et veldig spirituellt menneske. Jeg lever på en måte med en fot i hvert univers. Det er fryktelig vanskelig å beskrive, men de som kjenner meg, vet hva jeg mener, og hva dette medfører. Jeg har lenge vært omringet av utrolig negative personer. Dette gjør at jeg mister kontakten med meg selv, og glemmer den veien jeg er påtenkt å skulle gå. De siste ukene, etter at jeg har fått så god kontakt med kompisen min igjen, har jeg kjent at endringene har startet, men det har ikke gått opp for meg før i kveld. Det er meget etterlengtede endringer som er på gang, men det er en utrolig utfordrende prosess å gå igjennom. Alt til sin tid, heter det så pent, og min erfaring er at når det har gått så lang tid som nå, før jeg bevisst utvikler meg videre, så kommer det ofte utrolig mye på en gang, og jeg skulle gjerne foretrukket å få det delt opp i flere deler. Men slik er det ikke, og jeg har vel egentlig kommet fram til at det er universets måte å snakke til meg på, for at de skal være sikker på at jeg hører etter. Nå hører jeg etter.
Etter at jeg har fått kontakt med denne kompisen min igjen, har jeg vært mer ute enn på lange, lange tider. Og det er veldig bra. Men det har også gjort at jeg har åpnet en port som jeg ikke har tenkt på, eller heller glemt at eksisterer. Jeg kan kommunisere med alt rundt meg i naturen. Det vet jeg, jeg har bare glemt det, men nå er det på vei tilbake og det er både herlig og skremmende på samme tid. Jeg klarer ikke ha en lengre dialog om dagen, for det er så mye som skjer oppi hodet mitt. Jeg må bare prøve å lytte etter hva som blir meg fortalt, og det er heller ikke alltid like lett å få med seg, for jeg vet jo ikke hva jeg skal lytte etter. Dette kan gjøre at jeg blir utrolig irritert og eller sint. Og først etterpå skjønner jeg hvorfor. Slik som nå. Nå skjønner jeg jo hvorfor jeg har gått med denne merkelige følelsen inne i meg i hele dag. Jeg må nok bare ta meg selv i selen å høre etter på hva jeg blir fortalt her.
Jeg ser på meg selv som et helt normalt menneske. Men jeg er kanskje kommet litt lengre på den spirituelle reisen enn folk flest. Jeg kan heale og rense hus, jeg har god kontakt med "åndeverdenen". Jeg liker ikke å bruke det ordet, det blir helt feil for meg, men det er vel enklest for andre å forstå hva jeg mener når jeg bruker det. Så kan du si: ja, men hvorfor er det så ille med deg da, hvis du har så god kontakt med denne verdenen? kan du ikke spørre dem hva du skal gjøre for å få bedret din økonomi for eksempel? Eller hva lottorekka blir? Da må jeg svare at det er dessverre ikke slik det fungerer. Da alt er bygd opp på energier, er de også alltid i endring, så det er ingen som kan forutsi lottorekka, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Jeg skal begynne å lytte nå. Når jeg omgås mennesker som ikke er som meg, så er det som om du ikke drikker et glass vann på en uke. Jeg blir dårlig. Fysisk dårlig, for jeg mister kontakten med meg selv og den jeg i sannhet er. Jeg ser nå, at jeg er langt borte fra meg selv, så jeg må bare skyndte meg å ta årene fatt å ro tilbake så fort som overhodet mulig! Det er viktig at jeg kommer dit nå, for det er der jeg skal være. I meg selv. Og jeg skal lytte og arbeide med meg selv, slik at jeg blir flinkere til å tolke det som blir meg fortalt. Det er det jeg skal gjøre. De har banket ganske hardt på døra den siste tiden, jeg har bare ikke hørt det, så det er kanskje på tide å lukke opp?? :)
Neste fredag skal vi reise bort til et sted på landet. Det er et vennepar av meg som skal på ferie, så de lurte på om vi kunne passe huset deres mens de er borte. Dette gjør at Eldstemann også får seg sommerjobb, da der er både høner, katter og fisker som trenger stell. I tillegg til at det er Right in the middle of nowhere, så der er masse skog, og et steinkast fra vannet. Det er der jeg trenger å være, kjenner jeg og jeg gleder meg virkelig av hele mitt hjerte til jeg kommer dit. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å bruke noen minutter alene ute i naturen hver kveld, så kan jeg snakke med alt som bor det, få renset meg selv, og starte på nytt. Jeg gleder meg veldig til det.
Jeg kjenner at det hjelper meg å skrive ned alt dette her. Jeg må bare huske på selv hvilken gave jeg har fått, og ta den mer i bruk. Jeg vet at jeg er her for å spre glede til andre mennesker, og da er det viktig at jeg selv har det godt. Det kommer snart til å skje. Jeg har ingen ide om hvordan, men jeg kjenner i hele meg at det er rett rundt hjørnet nå, at jeg endelig skal få det godt. HELE tiden, og ikke bare en dag eller to innimellom. Men så er det jo også denne tiden da, som ikke eksisterer andre steder enn her på jorden, så at selv om jeg føler at det kan skje i neste uke, så kan det godt ta et par måneder eller fler før jeg er helt framme. Det jeg vet med sikkerhet, er at jeg iallfall er nærmere det nå, enn jeg noen gang har vært i mitt liv. Og det er en fantastisk følelse.
Jeg er litt treig i oppfattelsen om dagen, eller kanskje hele tiden, for i forrige uka la jeg både tarot kort og englekortene mine. Det er utrolig lenge sinden jeg har gjort, og det var vel en grunn til at jeg gjorde det også nå, for budskapet var rimelig klart: Nå er det på tide å utvikle seg selv igjen, på det spirituelle plan. La healing og kjærlighet stå i sentrum og det vil komme det som skal. Det som er godt med det, er at når det tyngste i prosessen er over, så er jeg også blitt et bedre menneske. Da har jeg utviklet meg mer på alle plan, og det må jo være det som er meningen? Da er jeg også mere fornøyd, slik at alle andre rundt meg også blir mere fornøyd. SÅ selv om det hele kan være innmari tungt for både de som er rundt meg, og ikke minst meg selv, når det står på som værst, så vet vi alle at når det er over, så er alt så innmari mye bedre enn det var før det hele begynte. Så sier man Lykke Til!!
Jeg er et veldig spirituellt menneske. Jeg lever på en måte med en fot i hvert univers. Det er fryktelig vanskelig å beskrive, men de som kjenner meg, vet hva jeg mener, og hva dette medfører. Jeg har lenge vært omringet av utrolig negative personer. Dette gjør at jeg mister kontakten med meg selv, og glemmer den veien jeg er påtenkt å skulle gå. De siste ukene, etter at jeg har fått så god kontakt med kompisen min igjen, har jeg kjent at endringene har startet, men det har ikke gått opp for meg før i kveld. Det er meget etterlengtede endringer som er på gang, men det er en utrolig utfordrende prosess å gå igjennom. Alt til sin tid, heter det så pent, og min erfaring er at når det har gått så lang tid som nå, før jeg bevisst utvikler meg videre, så kommer det ofte utrolig mye på en gang, og jeg skulle gjerne foretrukket å få det delt opp i flere deler. Men slik er det ikke, og jeg har vel egentlig kommet fram til at det er universets måte å snakke til meg på, for at de skal være sikker på at jeg hører etter. Nå hører jeg etter.
Etter at jeg har fått kontakt med denne kompisen min igjen, har jeg vært mer ute enn på lange, lange tider. Og det er veldig bra. Men det har også gjort at jeg har åpnet en port som jeg ikke har tenkt på, eller heller glemt at eksisterer. Jeg kan kommunisere med alt rundt meg i naturen. Det vet jeg, jeg har bare glemt det, men nå er det på vei tilbake og det er både herlig og skremmende på samme tid. Jeg klarer ikke ha en lengre dialog om dagen, for det er så mye som skjer oppi hodet mitt. Jeg må bare prøve å lytte etter hva som blir meg fortalt, og det er heller ikke alltid like lett å få med seg, for jeg vet jo ikke hva jeg skal lytte etter. Dette kan gjøre at jeg blir utrolig irritert og eller sint. Og først etterpå skjønner jeg hvorfor. Slik som nå. Nå skjønner jeg jo hvorfor jeg har gått med denne merkelige følelsen inne i meg i hele dag. Jeg må nok bare ta meg selv i selen å høre etter på hva jeg blir fortalt her.
Jeg ser på meg selv som et helt normalt menneske. Men jeg er kanskje kommet litt lengre på den spirituelle reisen enn folk flest. Jeg kan heale og rense hus, jeg har god kontakt med "åndeverdenen". Jeg liker ikke å bruke det ordet, det blir helt feil for meg, men det er vel enklest for andre å forstå hva jeg mener når jeg bruker det. Så kan du si: ja, men hvorfor er det så ille med deg da, hvis du har så god kontakt med denne verdenen? kan du ikke spørre dem hva du skal gjøre for å få bedret din økonomi for eksempel? Eller hva lottorekka blir? Da må jeg svare at det er dessverre ikke slik det fungerer. Da alt er bygd opp på energier, er de også alltid i endring, så det er ingen som kan forutsi lottorekka, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Jeg skal begynne å lytte nå. Når jeg omgås mennesker som ikke er som meg, så er det som om du ikke drikker et glass vann på en uke. Jeg blir dårlig. Fysisk dårlig, for jeg mister kontakten med meg selv og den jeg i sannhet er. Jeg ser nå, at jeg er langt borte fra meg selv, så jeg må bare skyndte meg å ta årene fatt å ro tilbake så fort som overhodet mulig! Det er viktig at jeg kommer dit nå, for det er der jeg skal være. I meg selv. Og jeg skal lytte og arbeide med meg selv, slik at jeg blir flinkere til å tolke det som blir meg fortalt. Det er det jeg skal gjøre. De har banket ganske hardt på døra den siste tiden, jeg har bare ikke hørt det, så det er kanskje på tide å lukke opp?? :)
Neste fredag skal vi reise bort til et sted på landet. Det er et vennepar av meg som skal på ferie, så de lurte på om vi kunne passe huset deres mens de er borte. Dette gjør at Eldstemann også får seg sommerjobb, da der er både høner, katter og fisker som trenger stell. I tillegg til at det er Right in the middle of nowhere, så der er masse skog, og et steinkast fra vannet. Det er der jeg trenger å være, kjenner jeg og jeg gleder meg virkelig av hele mitt hjerte til jeg kommer dit. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å bruke noen minutter alene ute i naturen hver kveld, så kan jeg snakke med alt som bor det, få renset meg selv, og starte på nytt. Jeg gleder meg veldig til det.
Jeg kjenner at det hjelper meg å skrive ned alt dette her. Jeg må bare huske på selv hvilken gave jeg har fått, og ta den mer i bruk. Jeg vet at jeg er her for å spre glede til andre mennesker, og da er det viktig at jeg selv har det godt. Det kommer snart til å skje. Jeg har ingen ide om hvordan, men jeg kjenner i hele meg at det er rett rundt hjørnet nå, at jeg endelig skal få det godt. HELE tiden, og ikke bare en dag eller to innimellom. Men så er det jo også denne tiden da, som ikke eksisterer andre steder enn her på jorden, så at selv om jeg føler at det kan skje i neste uke, så kan det godt ta et par måneder eller fler før jeg er helt framme. Det jeg vet med sikkerhet, er at jeg iallfall er nærmere det nå, enn jeg noen gang har vært i mitt liv. Og det er en fantastisk følelse.
Jeg er litt treig i oppfattelsen om dagen, eller kanskje hele tiden, for i forrige uka la jeg både tarot kort og englekortene mine. Det er utrolig lenge sinden jeg har gjort, og det var vel en grunn til at jeg gjorde det også nå, for budskapet var rimelig klart: Nå er det på tide å utvikle seg selv igjen, på det spirituelle plan. La healing og kjærlighet stå i sentrum og det vil komme det som skal. Det som er godt med det, er at når det tyngste i prosessen er over, så er jeg også blitt et bedre menneske. Da har jeg utviklet meg mer på alle plan, og det må jo være det som er meningen? Da er jeg også mere fornøyd, slik at alle andre rundt meg også blir mere fornøyd. SÅ selv om det hele kan være innmari tungt for både de som er rundt meg, og ikke minst meg selv, når det står på som værst, så vet vi alle at når det er over, så er alt så innmari mye bedre enn det var før det hele begynte. Så sier man Lykke Til!!
fredag 10. juni 2011
Hurra for husbanken!!
Da klarte de faktisk å få pengene inn på konto til ettermiddagen, og det er jo helt fantastisk!! Da kan vi kose oss litt i pinsen likevel;)) Det er jo ikke værst bare det;)
Sitter å ser på nyhetene nå, alt det vannet som har flommet over. Det er jo helt sinnsykt!!! Føler virkelig med de folkene som bor der, og er takknemlig for at jeg bor på et rimelig flatt sted.
Er litt irritabel i dag, kjenner jeg... vet ikke helt hvorfor, kanskje det hadde vært greit å fått i seg litt mat?? Det hjelper kanskje:)) så jeg får se hva jeg finner på...
Sitter å ser på nyhetene nå, alt det vannet som har flommet over. Det er jo helt sinnsykt!!! Føler virkelig med de folkene som bor der, og er takknemlig for at jeg bor på et rimelig flatt sted.
Er litt irritabel i dag, kjenner jeg... vet ikke helt hvorfor, kanskje det hadde vært greit å fått i seg litt mat?? Det hjelper kanskje:)) så jeg får se hva jeg finner på...
Mitt råd: ALDRI bli avhengig av offentlig støtte...
Det er faktisk ganske farlig å belage seg på økonomisk støtte fra staten. Først kommer ikke kontantstøtten når den skal, så takk å lov at det ikke ble bankstreik, for da hadde den ikke kommet i det hele tatt. Den kom heldigvis på tirsdag, så jeg fikk betalt tilbake det jeg måtte låne av broren min for å få betalt husleien for juni. Da satt jeg igjen meg 300kroner. I dag skulle bostøtta komme..... Ja, du leste riktig, den SKULLE komme...... Jeg ringte kommunen å spurte hvorfor den ikke er kommet, og fikk til svar at det er en feil hos husbanken... HALLOOOOOOOOOOOO!!!!!!!!!!!!!!!!! Det er fredag, det er pinse og langhelg... Hva i huleste er det de tenker med???? Jeg er ikke den eneste som er rammet av denne galskapen, så jeg lurer på hvordan de har tenkt at vi skal gå pinsen i møte, når vi er 110% avhengig av at pengene kommer når de skal. Det som er så jævlig, er at det får så enorme ringvirkninger. Som for venninna mi, for eksempel, som har fått utsatt sin husleie til i dag, da hun skulle bruke bostøtta til å betale hele. Det er jo ikke bare henne det går utover at bostøtta ikke kommer når den skal, her går det jo utover husverten hennes også, også, som igjen kanskje har andre det kan gå utover. Det er helt utrolig latterlig hvilken ansvarsfraskrivelse det offentlige norge har i dag. Dersom det hadde vært meg som skyldte dem penger, så hadde det vært himmel og helvette med en gang, men når det er dem som skal betale meg noe, så er det ikke så nøye. Det er jo ikke demses problem, for jeg er jo bare et navn på et papir. Jeg er jo ikke et menneske. Og jeg må bare vente, for her er jo ingenting å gjøre... Det er rett og slett skammelig!!!
jeg skjønner at det er mulig å gjøre feil, men F... i Hel..... HVOR MANGE GANGER HAR DE LOV TIL Å FEILE?????
GRRRRRRRRRR!! Jeg kjenner jeg blir en liten smule ergelig. Det som er værst, er vel den totale følelsen av å være så hjelpeløs. Jeg får jo ikke gjort noe med at de er en gjeng med fullstendig inkompetente idioter, som man skulle tro hadde berget seg gjennom en Russisk Rulett for å få arbeidsplassen sin i det offentlige. Det føles som om de ikke har annet å gjøre enn å lage helvette for sine brukere. Det skulle vært deres lønn som ikke kom den dagen den skulle. Hadde det ikke vært ramaskrik før, så er jeg helt sikker på at det hadde blitt det da......
Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var skikkelig god på data. Da hadde jeg hacket meg inn på kommune og stat, og slettet hele lønnsregisteret til alle ansatte i det offentlige, for 4 måneder framover, så kanskje de hadde kunnet kjent på hva de gjør med mennesker.. Det hadde jo ikke vært så farlig om jeg hadde gjort det, for det ville jo bare vært en datafeil......
jeg skjønner at det er mulig å gjøre feil, men F... i Hel..... HVOR MANGE GANGER HAR DE LOV TIL Å FEILE?????
GRRRRRRRRRR!! Jeg kjenner jeg blir en liten smule ergelig. Det som er værst, er vel den totale følelsen av å være så hjelpeløs. Jeg får jo ikke gjort noe med at de er en gjeng med fullstendig inkompetente idioter, som man skulle tro hadde berget seg gjennom en Russisk Rulett for å få arbeidsplassen sin i det offentlige. Det føles som om de ikke har annet å gjøre enn å lage helvette for sine brukere. Det skulle vært deres lønn som ikke kom den dagen den skulle. Hadde det ikke vært ramaskrik før, så er jeg helt sikker på at det hadde blitt det da......
Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var skikkelig god på data. Da hadde jeg hacket meg inn på kommune og stat, og slettet hele lønnsregisteret til alle ansatte i det offentlige, for 4 måneder framover, så kanskje de hadde kunnet kjent på hva de gjør med mennesker.. Det hadde jo ikke vært så farlig om jeg hadde gjort det, for det ville jo bare vært en datafeil......
Hormoner på gang???? ;)
Eldstemann har ikke snakket til meg i hele dag, for han er skikkelig sur på meg. Av erfaring vet jeg at jeg skal vente til i morgen med å spørre hvor skoen trykker. Han har begynt å få seg en del kamerater, både jenter og gutter, som alle er spredt litt rundt om kring. Det synes jeg er utrolig godt, for han trenger det virkelig!! :) men jeg tror kanskje at han har en liten utfordring med at jeg og han kompisen min kommer så godt overens, og at vi er der en del. Jeg kjenner at jeg synes det er litt leit, samtidig som jeg mener at jeg også trenger et liv. Han er ikke vant til å dele meg, og jeg pleier alltid å være hjemme, så nå blir det vel litt mye da, når vi har vært endel borte, tenker jeg.
Jeg har alltid vært av den oppfatningen at dersom barna skal ha det bra, så må mor ha det bra, og jeg vil påstå at det er mye bedre for oss alle at jeg og kompisen min er begynt å farte endel sammen med de yngste gutta våre, enn at vi bare skal sitte her, og at jeg skal bli deprimert igjen.
Vi koser oss veldig sammen, og da vi kom hjem i går, og alle var i seng, så snakka vi i telefonen i nesten 3 timer om alt og ingenting. De trives veldig godt sammen med oss og vi sammen med dem, så da ser jeg ikke helt hvorfor vi ikke skal tilbringe tiden vår sammen?? Jeg nyter tiden vi har ilag, og jeg kjenner hvordan jeg blir løftet opp. Han vet mye om mye, og derfor lærer jo jeg også mye nytt og nyttig:) Han er et utrolig positivt menneske, og det kjenner jeg at jeg ikke har mange av rundt meg, så jeg setter utrolig stor pris på det. Selv om jeg kjenner et lite skår i gleden, når Eldstemann blir så tverr. Men forhåpentligvis går det seg til etterhvert. Jeg regner med at det blir bedre når de får truffet hverandre og Eldstemann får et ansikt på disse to nye skapningene som plutselig kom ramlende inn i livet vårt:)
Nei, har du sett, når man snakker om sola.... Nå ringer han på telefonen, så jeg får heller skrive litt mer i morgen;) I mellomtiden legger jeg igjen en nydelig utsikt :D
Jeg har alltid vært av den oppfatningen at dersom barna skal ha det bra, så må mor ha det bra, og jeg vil påstå at det er mye bedre for oss alle at jeg og kompisen min er begynt å farte endel sammen med de yngste gutta våre, enn at vi bare skal sitte her, og at jeg skal bli deprimert igjen.
Vi koser oss veldig sammen, og da vi kom hjem i går, og alle var i seng, så snakka vi i telefonen i nesten 3 timer om alt og ingenting. De trives veldig godt sammen med oss og vi sammen med dem, så da ser jeg ikke helt hvorfor vi ikke skal tilbringe tiden vår sammen?? Jeg nyter tiden vi har ilag, og jeg kjenner hvordan jeg blir løftet opp. Han vet mye om mye, og derfor lærer jo jeg også mye nytt og nyttig:) Han er et utrolig positivt menneske, og det kjenner jeg at jeg ikke har mange av rundt meg, så jeg setter utrolig stor pris på det. Selv om jeg kjenner et lite skår i gleden, når Eldstemann blir så tverr. Men forhåpentligvis går det seg til etterhvert. Jeg regner med at det blir bedre når de får truffet hverandre og Eldstemann får et ansikt på disse to nye skapningene som plutselig kom ramlende inn i livet vårt:)
Nei, har du sett, når man snakker om sola.... Nå ringer han på telefonen, så jeg får heller skrive litt mer i morgen;) I mellomtiden legger jeg igjen en nydelig utsikt :D
torsdag 9. juni 2011
Et par herlige dager....:)
Så reiste vi til kompisen min og sønnen hans igjen... Sukk for noen vakre dager:) Vi var jo der fra lørdag til søndags kveld. Mandag var vi hjemme og helt utslitt av all aktiviteten i helgen. Tirsdag ringte de å sa de savnet oss sånn at vi var nødt til å komme på besøk igjen. Jeg passet ikke gutten på tirsdag, så jeg ringte å spurte om han skulle komme i går. men det skulle han ikke. Da sendte jeg melding til kompisen min om de hadde en sofa og en seng å låne oss. Han ringte med en gang og sa: klart vi har en seng og en sofa å låne dere!! Dette er jo huset deres i byen vår, så dere må skyndte dere å komme!!! Som sagt så gjort...
Her er vi en tur i skogen...
Her ser vi på havet:)
Lurer på om dette kan være et bombehull...???
Se så vakkert!!
Her er vi på kanopadletur:)
Det var skikkelig morro, for jeg har ikke padlet en kano på over 20 år.....
Lillegutt syntes det var utrolig stas, og ville ikke komme i land da vi var ferdige:) Det var hans første tur i kano.
Da vi måtte kjøre hjem, ville han ikke være med, for han ville være der enda lengre... Så det blir vel til at vi reiser tilbake på Fredag igjen...
Vi har det så utrolig fint sammen, og liker hverandres selskap, alle sammen. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått kontakt med kompisen min igjen, for jeg kjenner at jeg er iferd med å finne meg selv igjen. Den som alltid står på, som er kreativ og som har lyst på Livet. Det er Priceless!!!!
Ønsker alle mine flotte lesere en fantastisk dag!!!! :):):)
Det var skikkelig morro, for jeg har ikke padlet en kano på over 20 år.....
Lillegutt syntes det var utrolig stas, og ville ikke komme i land da vi var ferdige:) Det var hans første tur i kano.
Da vi måtte kjøre hjem, ville han ikke være med, for han ville være der enda lengre... Så det blir vel til at vi reiser tilbake på Fredag igjen...
Vi har det så utrolig fint sammen, og liker hverandres selskap, alle sammen. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått kontakt med kompisen min igjen, for jeg kjenner at jeg er iferd med å finne meg selv igjen. Den som alltid står på, som er kreativ og som har lyst på Livet. Det er Priceless!!!!
Ønsker alle mine flotte lesere en fantastisk dag!!!! :):):)
mandag 6. juni 2011
Lettere parkert i dag, ja.....;)
I dag har vi vært litt slitne, kan jeg vel påstå... Men det har vært på en god måte, for all del!! Vi har fantastisk mange flotte minner fra helgen, så det har vært absolutt verdt det å være litt bakpå i dag. Her har vært innmari høy luftfuktighet, men ikke regnet så mye som rundt om kring. I morgen skal vi ut på tur. Jeg må jo vedlikeholde noe av aktivitetsnivået her, så vi ikke blir så slitne etter neste helg med disse gutta ;) Vet ikke helt hvor vi skal, eller hva vi skal finne på, men vi kommer nok på noe. Her er utrolig mange flotte uteområdet heromkring også, jeg må bare finne dem først:):)
Vennen min (heretter kaldt kompisen min) har ringt meg 3 ganger i dag, og det synes jeg er veldig hyggelig. Lillegutt har nå kommet fram til at vi har 2 hus.. Ett her hvor vi bor, og et der hvor de bor, så jeg må trekke på smilebåndet når jeg hører han babler i vei;)
Nå skal jeg komme meg i dusjen, jeg har skifta på senga, og det er ingenting som er så deilig som å legge seg nydusja i rene sengetøy:) Så skal jeg huske på å ta med kamera i morgen, så får vi se hvor turen går hen etterhvert:)))
Vennen min (heretter kaldt kompisen min) har ringt meg 3 ganger i dag, og det synes jeg er veldig hyggelig. Lillegutt har nå kommet fram til at vi har 2 hus.. Ett her hvor vi bor, og et der hvor de bor, så jeg må trekke på smilebåndet når jeg hører han babler i vei;)
Nå skal jeg komme meg i dusjen, jeg har skifta på senga, og det er ingenting som er så deilig som å legge seg nydusja i rene sengetøy:) Så skal jeg huske på å ta med kamera i morgen, så får vi se hvor turen går hen etterhvert:)))
søndag 5. juni 2011
For en Fortreffelig helg...
Nå er vi stort sett nettopp kommet hjem, og jeg har akkurat lagt Lillegutt. I går reiste vi til naboyen igjen. De er så søte disse to guttene, som snakker om hverandre HELE tiden når vi ikke er sammen. De er født på samme dag, samme år, så de forstår hverandre veldig godt, selv om det merkes at den ene oppdras av mamma og den andre av pappa av og til når det kommer til lek;) Vi hadde det så hyggelig i går, at vi kom oss aldri hjem. Det ble så vi overnattet, og det var en begeistring og glede som sto i taket da barna våknet i dag og så at de befant seg i samme hus. (Ja, jeg lå på sofaen, og ingeting skjedde;))
Her var vi å bada i sjøen:)
Vi har hatt det utrolig bra! Han er så flink å finne på ting ute med sønnen sin, at jeg har ikke ord. Vi har vært flere turer på stranda, på lekeplassen, i dyrepark, i skogen, i fjærsteinene osv, osv.... Lista er laaaang, vi finner på ting hele tiden. Og det er så godt, for jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ikke er flink til å finne på ting alene med Lillegutt. Derfor er jeg så takknemlig for den tiden vi tilbringer sammen med dem, for da henger vi på med glede.
Her er vi å går "I Jungelen" Skikkelig stas, dette, at buskene er så høye at de ikke kan se over, så leker vi at der er slanger og løver, så de rusler igjennom med skrekkblandet fryd og lurer på om det plutselig hopper noen fram fra buskene.... Hihi;)
Her har vi vært å sett oss litt rundt;) Kjempeflott!!
Vi har hatt det så trivelig. Da klokken ble halv 7 sa jeg at vi måtte kjøre hjem, men de hadde så mye mer de ville ha oss med på at vi kom oss ikke avgårde før klokken var nesten halv 11... Det er godt ingen av barna skal opp tidlig, og det er jo også derfor vi har muligheten til å gjøre det. Hadde de skullet opp klokken halv 7, så hadde de jo vært i seng til halv 7 på kvelden også, men siden vi begge er så heldige at vi får gå hjemme med barna, så har vi en litt sånn holdning at vi skal kose oss mens vi kan..
Jeg gleder meg til det blir helg igjen, for da kommer vi helt sikkert til å reise tilbake. Det er jo bare 30 min å kjøre, så da er det helt greit. Det er så spennende, for vi vet aldri hva som kommer til å skje;)
Vi har hatt det utrolig bra! Han er så flink å finne på ting ute med sønnen sin, at jeg har ikke ord. Vi har vært flere turer på stranda, på lekeplassen, i dyrepark, i skogen, i fjærsteinene osv, osv.... Lista er laaaang, vi finner på ting hele tiden. Og det er så godt, for jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ikke er flink til å finne på ting alene med Lillegutt. Derfor er jeg så takknemlig for den tiden vi tilbringer sammen med dem, for da henger vi på med glede.
Her har vi vært å sett oss litt rundt;) Kjempeflott!!
Vi har hatt det så trivelig. Da klokken ble halv 7 sa jeg at vi måtte kjøre hjem, men de hadde så mye mer de ville ha oss med på at vi kom oss ikke avgårde før klokken var nesten halv 11... Det er godt ingen av barna skal opp tidlig, og det er jo også derfor vi har muligheten til å gjøre det. Hadde de skullet opp klokken halv 7, så hadde de jo vært i seng til halv 7 på kvelden også, men siden vi begge er så heldige at vi får gå hjemme med barna, så har vi en litt sånn holdning at vi skal kose oss mens vi kan..
Jeg gleder meg til det blir helg igjen, for da kommer vi helt sikkert til å reise tilbake. Det er jo bare 30 min å kjøre, så da er det helt greit. Det er så spennende, for vi vet aldri hva som kommer til å skje;)
torsdag 2. juni 2011
Egentlig ganske tomt... :)
I dag har jeg ikke så mye å skrive om. Det har vært en utrolig lang og kjedelig dag. Jeg er fortsatt tett fra panna og inn, men det går mye bedre med Lillegutt. Eldstemann er blitt frisk:) Vi fikk plutselig besøk i ettermiddag av ei venninne, og det er jo i og for seg veldig hyggelig, men jeg klarer ikke barna hennes. De eier ikke oppdragelse, svarer frekt, ikke hilser de, hyler og sutrer hele tiden! Så det var veldig godt når de dro..
Jeg er fortsatt veldig forelska, men jeg kjenner at jeg blir litt nervøs når jeg ikke har hørt fra han på 2 dager... Jeg vet det er latterlig, LOL, og at jeg skal ta det med ro, men uansett hva jeg sier til meg selv, så kjenner jeg at jeg blir litt nervøs. Det er helt sikkert pga min egen usikkerhet, og jeg har det jo ikke travelt, så det får gå som det går framover;)
Jeg håper formen er bedre i morgen, så vi kommer oss ut et par turer:)
Jeg er fortsatt veldig forelska, men jeg kjenner at jeg blir litt nervøs når jeg ikke har hørt fra han på 2 dager... Jeg vet det er latterlig, LOL, og at jeg skal ta det med ro, men uansett hva jeg sier til meg selv, så kjenner jeg at jeg blir litt nervøs. Det er helt sikkert pga min egen usikkerhet, og jeg har det jo ikke travelt, så det får gå som det går framover;)
Jeg håper formen er bedre i morgen, så vi kommer oss ut et par turer:)
onsdag 1. juni 2011
Noen ord til ettertanke...
Jeg har kommet fram til at det er mange måter å tro på. Jeg tror. Men ikke på det som står i Bibelen. Jeg tror på en høyere kraft som er fyllt av kjærlighet, og uansett hvor vanskelig dagene mine er, og uansett hvor alene jeg føler meg, så vét jeg innerst inne at jeg aldri er alene. Dette er min sannhet, og jeg velger å tro på den, slik at dagene skal bli, om så bare en bitte liten smule, bedre når jeg har det som værst. Derfor har jeg et nydelig kort hengende på kjøleskapet med følgende tekst på:
En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at der var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet var vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg som mest?
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare ser ett par spor i sanden,
det var de gangene jeg bar deg i armene mine!
FOTSPORENE
En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at der var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet var vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg som mest?
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare ser ett par spor i sanden,
det var de gangene jeg bar deg i armene mine!
Syk igjen...
Jaja, så var det pån igjen da!! Huffameg. Eldstegutten har vært hjemme fra skolen denne uka, da han gikk ned for telling med skikkelig forkjølelse på søndag. Mandag ble jeg tett fra pann aog inn, bokstavelig talt, og i kveld var det Lillegutt sin tur. Huff, han våknet kl 2130 med 40,0 i feber, tett i pusten og uvel. Han fikk en stikkpiller og nebulator med ventoline, så gikk vi å la oss ved midnatt.. Klokken 03:15 ca, våknet han igjen, sutrete og kokvarm, stakar... Da jeg løp ned etter termometer, kom jeg opp og da satt han å kasta opp på puta si, stakar. Huff, jeg synes så synn på han, for det er liksom noe hele tia. Han rekker ikke bli frisk fra det ene før det andre treffer... Det var nye 40 i feber, så da ringte jeg legevakten, bare for sikkerhets skyld. Der fikk jeg beskjed om se det an, og det er jo greit, men som jeg sa, jeg synes det er greit at de noterer at jeg har ringt.
Så her sitter vi da, klokka er 04:53, brøddeigen er satt og vi er oppe alle tre... Huff, dette kommer til å bli en veldig laaaaang dag......
Så her sitter vi da, klokka er 04:53, brøddeigen er satt og vi er oppe alle tre... Huff, dette kommer til å bli en veldig laaaaang dag......
Abonner på:
Innlegg (Atom)