Helsestasjonen

I dag har vi vært på 2-års kontroll, og Lillegutt er 90,5 cm og 13 kilo :) Han er utrolig flink å snakke, så hørselen er det ingenting i veien med:) Blir spennede å se hvor stor han blir, for han er faktisk hele 5cm lavere enn broren var på samme alder...
Vi var på helsestasjonen i en hel time. Det kjente jeg gjorde godt. Det er første gangen vi er på denne helsestasjonen, så det var mange spørsmål og mye å snakke om. Da hun gikk gjennom mappa hans lå det et kopi der fra da vi var i avisa etter brannen vi opplevde før jul. Det var godt å få høre at jeg hadde tatt riktig avgjørelse med å flytte derfra.
På slutten av timen fortalte helsesøster at de gjennomfører en spørreundersøkelse ang psykisk helse hos mor, for å kunne komme inn å hjelpe så tidlig som mulig i forindelse med depresjon og liknende. Jeg fyllte ut skjema med glede. Vi snakket litt om dette og hun syntes jeg hadde fine svar, og at det ikke er fare for depresjon her:) Det stemmer, for nå er jeg kommet til et punkt i mitt liv hvor jeg endelig har det godt med meg selv. Slik har det ikke alltid vært. Da jeg fødte eldstemann fikk jeg en alvorlig fødselsdepresjon som varte i flere år. Det var helt forferdelig å komme på helsestasjonen den gangen å fortelle at jeg var innmari deprimert, for så å få til svar fra helsesøster: "Det går over, bare ta deg sammen!!"
Det var starten på en forferdelig lang utforbakke som har tatt meg mange, mange år å klatre opp igjen. Nå, etter 14 år har jeg endelig klart å klatre opp igjen, til et nivå som gjør at jeg kan si at jeg har det bra med meg selv igjen.

Jeg skulle egentlig ikke ha Lillegutt. Da jeg ble gravid, var jeg sammen med barnefaren og jeg trodde det skulle gå greit. Han forlot meg imidlertid for godt da det var gått rett over den lovlige abortgrensen, så da hadde jeg ikke så mye valg.. Det høres sikkert forferdelig ut, og i dag angrer jeg jo selvsagt ikke en dag på at jeg ikke avbrøt svangerskapet. Men den gang var det veldig tøfft. Heldigvis var jeg klar over mine problemer, så da jeg ble alene var jeg snar med å søke hjelp. Jeg var heldig for jeg fikk hjelpen jeg trengte... 1 til 2 ganger i uka hadde jeg samtale med småbarnsteamet på Emma Hjort. Det var det som ble redningen for meg. Jeg fikk hjelp til å akseptere min situasjon, og til å endre tankegangen rundt min graviditet og den gutten jeg hadde i magen min. Jeg fikk satt ord på frykten min og mine følelser fra tidligere.
Hadde det ikke vært for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte den gang, så hadde jeg nok ikke vært her i dag.
Så jeg er småbarnsteamet på Emma Hjort evig takknemlig for at jeg i dag er en velfungerende, optimistisk og glad mamma til to aldeles flotte gutter :)