Et vindpust fra fortiden...

I dag startet med å være en litt tung dag. Vi gikk bare hjemme og tråkka, jeg kjente det ble tyngre og tyngre, gadd ikke ta  tak i strykedungen engang.. Etter å ha fundert en del fram og tilbake, kjente jeg sterkere og sterkere at jeg skulle gjøre realitet av det jeg egentlig gikk å tenkte på... Det jeg gikk å tenkte på, var å sende en melding til en gammel bekjent som jeg ikke har sett på nesten 20 år..... Det var veldig fristende, og veldig skummelt på samme tid, så jeg gikk en stund å formulerte meldingen i hodet mitt før jeg endelig sendte den avgårde. Da jeg hadde sendt den, tenkte jeg "åh, nei! hva er det jeg har gjort??" Så var det bare å håpe at han svarte.
Grunnen til at jeg var så nervøs, var vel for at dette er broren til min første og største kjærlighet, som jeg var sammen med i ca 4 år for rundt 15-20 år siden...

Jeg visste at han var alene med en sønn som faktisk er født på samme dag som Lillegutt, at han bor i nabobyen min og at han er singel (takket være facebook), og nysgjerrigheten min har tatt overhånd den siste tiden, da vi bor bare tre mil fra hverandre. Samtidig som jeg trenger å utvide horisonten min, og Lillegutt trenger også noen å få bryna seg litt på...

Etter ca en halv time ringte telefonen, jeg svarte og det var som om vi hadde snakka i går, vi var hjertelig velkommen, så jeg skulle bare ringe når jeg nærmet meg.
Lillegutt og jeg kasta oss rundt å kjørte på besøk, vi kom dit ca kl 14 og kjørte hjem litt før kl 19 i kveld.
Vi har hatt en veldig hyggelig dag, og Lillegutt fikk bryna seg:) Jeg er imponert over hvor flink han var med gutten sin, for ikke å snakke om med min... Dette frister absolutt til gjentakelse! Samtidig som jeg kjenner et lite stikk i hjertet mitt over at jeg skulle ønske jeg hadde funnet en så flott og flink mann til mine barn, for ikke å snakke om til meg selv.. Men, men, jeg har iallfall utvidet horisonten vår en smule i dag, og kjenner at det faktisk gjør litt godt...