Så er det på'n igjen...

Nå er det noen dager siden jeg skrev sist, for her har gått i ett... Lillegutt er blitt syk igjen, så nå er det pustemaskin hver 3.dje time noen dager. Så lenge han ikke får over 40 i feber, så er jeg fornøyd. Nå ligger han på 39,3 så det er meget lovende:)
Ellers har det vært noen tøffe dager. Eldstemann sliter fryktelig om dagen, så i kveld knakk han sammen og gråt i flere timer. Det gjorde jo selvsagt at jeg også begynte å gråte. Det er forferdelig når jeg virkelig SER hvor jeg ikke strekker til.. Det gjør så vondt i en mammas hjerte når jeg ikke kan gi barnet mitt det han ønsker seg å trenger. Det er jo selvsagt den dårlige økonomien min som bekymrer han. I dag kom han å fortalte at han prøver å ikke spise så mye, for kanskje vi kan spare inn noen penger på mat???

Det er helt for jævlig!! Jeg klarer ikke se hvor veien ut av dette helvettet skal gå.

Han har selv skrevet jobbsøknad, så i dag har jeg printet den ut slik at jeg kan kjøre han rundt over alt i morgen i håp om at han skal få seg jobb. Slik at han kan tjene EGNE penger! Det kommer til å lette veldig mye for oss begge to... Jeg slipper å bekymre meg for at jeg ikke har lommepenger å gi han, og han får oppleve å tjene egne penger.

Bidraget jeg skulle fått utbetalt for han rett over påske er enda ikke kommet. Jeg har etterlyst det, og det er underveis, men når det er over en uke forsinka, så er det ganske håpløst å være avhengig av.. Og Lillegutt sitt bidrag er en annen historie. Der får jeg minstebidraget fra staten, og det er jo vel og bra, men når jeg vet at jeg egentlig skulle hatt over 2000kroner mer hver mnd, så gjør det meg jo ikke mindre fortvila. Det hadde gjort underverker på vår hverdag. Men pappan hans bryr seg overhodet ikke, så han gidder jo selvsagt ikke betale. Han har ikke sett sønnen sin engang, og det er ikke for at jeg har nektet han det... Men det kan jeg fortelle mer om en annen gang.

Mamma sa i dag at jeg ikke kan ha dårlig samvittighet for at pengenge ikke strekker til lengre enn de gjør, for jeg bruker dem så fornuftig som det overhodet er mulig, men det er vel lettere sagt enn gjort. En ting er at har man ikke mer, så har man ikke mer, en annen ting er hva jeg skulle ønske jeg kunne gjort annerledes for å ha mer. Men uansett hvor mye jeg ønsker, så er det ikke en reell situasjon å gjøre noe med, for jeg er 100% alene med to barn, og da er det ikke mye rom for ekstra jobbing.

Det er begredelig, og jeg skjemmes skikkelig over at sønnen min aldri har med seg penger ut sammen med venner. Jeg husker fra da jeg var yngre, da det var andre som aldri hadde penger, hvor irriterende det ble tilslutt og alltid måtte være med på å spandere. Og nå er sønnen min blitt en sånn.... Her er aldri penger til overs, så han kan gå på kino eller i svømmehallen, eller å bowle, ikke minst! Det er helt forferdelig grusomt å være mor i en slik situasjon, og jeg må bare innrømme at tanken om bare å skyte oss alle tre dukker opp av og til, når det er som værst...

Nå er det som værst..

Jeg vet jo selvsagt at det ikke løser noen ting, og det er vel ingenting som er mer egoistisk enn en slik handling, og det kommer heller aldri til å skje, men når det er som svartest, slik som i disse dager, så er det en logisk tanke som kommer i rekken etter alle andre tanker, når man virkelig gjør absolutt alt man kan, og alikevel ikke strekker til. Hverken til regnigner, eller fritidsaktiviteter, eller gymsko. Det er jo ikke rart at man mister hodet innimellom, og tenker at en slik handling er den eneste som kan hjelpe barna mine bort fra den ekstreme lidelsen som iallfall eldstemann går igjennom hver eneste dag... Dessverre er jeg ikke tøff nok til å kunne klare å gjennomføre det, men akk så deilig det ville vært å bare kunne slippe nå. Jeg føler at jeg virkelig har fått min dose av elendighet opp gjennom årene, så nå vil jeg bare at vi skal ha det godt...

Men hvor lenge er det til???