Sola skinner :D

Nå er det en stund siden jeg har skrevet igjen.. Det er rart hvor vaner og rutiner sklir ut når det er sommer :))
Den siste uka har vært travel. Jeg har hjulpet mamma å flytte. Hun skal flytte til en annen by, og det blir litt rart, men godt for oss alle, tror jeg :)
De tre siste dagene har det vært et fantastisk herlig vær!! Vi har fyllt opp vann i bassenget, og skal ut å bade nå. Vi orker ikke reise på stranda, da det er så utrolig med folk der, så vi benytter oss heller av den fantastisk store hagen vår:) Det er deilig!!

Det er mange tanker som har fart gjennom hodet mitt de siste dagene, og jeg tror det vil være lurt av meg å skrive dem ned, selv om det er veldig vanskelig og at jeg skjemmes og er flau over mye av det. Men jeg kjenner at jeg liksom ikke kommer meg videre før jeg får det ut av systemet, det hjelper ikke å bare tenke det...

I dag ble jeg skikkelig lei meg, for Lillegutt har revet istykker tre av tarot kortene mine :( jeg fikk dem da Eldstemann var baby, så de har liksom fulgt meg hele tiden, og jeg er utrolig glad i dem. De lå oppe på rommet, og han skulle være på rommet sitt å leke, men da har han da vært på mitt rom istedenfor å funnet kortene mine :(

Jaja, nå er det vel på tide å komme seg ut i sola :D

Ønsker alle en flott dag!!!

Et smil...

I dag har vi vært å gått i fakkeltog for å vise vår sympati og medfølelse for alle som er berørte av den forferdelige massakeren på Utøya sist fredag. Det var fantastisk å se hvor utrolig mange mennesker som møtte opp. Ikke bare i min by, men over hele landet, og i resten av verden hvor det er holdt slike markeringer i dag.
Igjen kan jeg bare uttrykke min største medfølelse til dem som er rammet.

Jeg synes det er helt forferdelig at noe slikt kan skje. De fleste av oss stiller seg vel egentlig ganske mange spørsmål.
- Hva er det som har skjedd med vedkommende som gjennomførte disse handlingers virkelighetsoppfatning?
- Hvordan kan det gå så utrolig galt, uten at ett eneste menneske fatter mistanke?
- Hvorfor skjedde denne forferdelige hendelsen?

Jeg tror at mye kommer til å skje i tiden fremover, og jeg håper at det vil bli med positivt fortegn. Jeg håper at vi kan begynne å smile litt mer, hilse på dem vi møter og ikke minst bry oss mer om naboen. Jeg synes Norge er på god vei til å bli et veldig kaldt samfunn. Jeg har for vane å smile til og si hei til dem jeg går forbi på gata, uansett hvem det er. De fleste av dem har jeg ikke møtt før, og jeg kommer heller ikke til å treffe dem igjen. Men jeg har lenge gjort et poeng av at jeg skal smile å si hei til den jeg møter. Jeg merker jo at det er mange som reagerer på dette, det er mange som ikke svarer, og andre igjen ser bare rart på meg, som om de undrer seg over hvilken idiot jeg er som kan gå rundt å smile å si hei til dem???

For noen dager siden sto jeg på Rema og snakket med ekspeditøren når jeg handlet. Han fant ikke prisen på en vare, så jeg sa at da måtte den jo være gratis?? med et godt smil. Han svarte at nei, det stemte nok ikke, for i Norge er alt blitt så dyrt, så i dette landet er ikke noe gratis! Jo, svarte jeg; et smil! SMILET er gratis!! Så smilte jeg fra øre til øre. Han smilte godt tilbake, og dette fikk han bak meg i køen til å kommentere at smilet måtte nå også være det eneste som er gratis her i landet... Neida, sier jeg å snur meg så jeg ser han, en klem! Klemmen er også helt gratis, vil du ha en?? Spurte jeg og smilte bredt og viste at jeg faktisk var klar til å gi han en. Han hadde med seg sønnen sin på 8-10 år, så han ble litt forlegen, så sier han til sønnen: Må ikke du si noe til mamma når vi kommer hjem, at jeg har fått en klem av en fremmed dame i butikken;) Så tok jeg rundt han å gav han en kjempegod klem, smilte, sa hadet og gikk ut av butikken. De smilte tilbake, sa hadet og så laaaaangt etter meg da jeg gikk.

Dette gjorde meg utrolig glad. Jeg satte meg inn i bilen og tenkte med meg selv: nå har jeg iallfall gledet 2 mennesker i dag!! Det kostet meg overhodet ingen ting, og det gjorde meg skikkelig glad!! og de ble glade:)

Nettopp derfor har jeg gjort det til et poeng å smile å hilse på alle jeg møter på min vei. Nettopp fordi jeg ikke vet hvem jeg møter, og fordi det er så innmari lite som skal til. OG på toppen av det hele, så liker jeg å tenke at jeg da har tilført det menneske jeg møter noe positivt! Kanskje hadde vedkommende en trist dag, så fikk de et smil på veien som hjalp til med å gjøre dagen litt mindre trist? Kanskje det er lenge siden de har fått et smil, så de blir glade?
Et smil kan gjøre ufatterlig mye godt, og det kan gi ubeskrivelig med glede. Og om jeg ikke har gitt noen andre en bedre dag, så vet jeg at jeg iallfall har gjort min egen dag mye bedre, så da var alle smilene verdt det likevell;))

Mine varmeste tanker sendes til alle berørte..

Helgen har gått med til å prøve å ta innover seg og sørge over den forferdelige massakeren som skjedde på Utøya på fredag. Eldstemann har mistet to venninner og en tredje er enda savnet. Jeg ønsker å sende alle mine tanker og all min kjærlighet til alle som er berørt av denne grusomme tragedien. Jeg sender spesielt varme tanker til gjerningsmannens mor og far, som også er blitt rammet av en forferdelig hendelse som ingen av oss på noen måte kan fatte.

Det løste seg etterhvert:)

Det gikk bra i går. Eldstemann kom ned i stua etter å ha "sutra seg ferdig på rommet" :) Da sa han at han skjønner min bekymring, men at han blir flau over at jeg skal treffe de han henger sammen med. At det ikke er noen av de andre foreldrene som "krever" å få treffe vennene til barna sine. At han mener jeg er en engasjert og omsorgsfull mamma, men at jeg noen ganger kan være litt for overbeskyttende, og at han synes dette kan være fryktelig frustrerende.... Han sier han har fortalt meg absolutt alt som skjer, og at det er nettopp fordi jeg er så engasjert i han og min omsorg for han gjør at han kommer hjem og forteller meg alt som skjer. At han stoler på meg, men at jeg også da må stole på han.

Jeg velger denne gangen å la det hele være med dette, så får jeg se hva som skjer fremover, og evt ta en ny samtale med han da.

Min søster kom innom i går, og hadde en samtale med han. Da hun kom til meg etterpå, sa hun at jeg har en utrolig oppegående sønn, og at jeg må gjøre det jeg kan for at vi fortsatt skal ha den gode dialogen oss imellom. Jeg har satt ned foten for hvem han henger sammen med en gang før, og han fortalte henne at å komme på bussen å treffe disse menneskene igjen, og ikke kunne snakke til dem hadde gjort han ukomfortabel. Da ble jeg faktisk ganske overrasket.. Jeg visste at han hadde slettet alle fra nettstedene sine, men ikke at han bevisst hadde gått inn for å unngå dem, og at han hørte så mye på hva jeg sa. Det gjorde meg glad, selv om jeg ser at det har satt han i en vanskelig situasjon. Så nå var han redd for at han ikke skulle få snakke med disse folkene mer, og ble derfor innmari sur på meg...
Jeg ser den, og har som sagt derfor valgt å la det hele passere denne gang, så får jeg heller holde litt ekstra oppsyn framover, og fortsette å ha den gode dialogen. Så er det bare å håpe på det beste;)

Det er ikke alltid like lett å være forelder....

I dag har vi vært på Handelens dag. Det var veldig hyggelig. Jeg hadde med meg tanta mi og Lillegutt, mens Eldstemann traff noen venner av seg. Tanta mi, Lillegutt og jeg hadde det veldig trivelig. Så gikk vi plutselig på Eldstemann og hans venner. Da ringte ALLE mine alarmklokker... Jeg vet at man ikke skal dømme boka etter omslaget, men noe forteller meg at disse folkene han henger sammen med overhodet ikke er riktige typer mennesker for han å være sammen med. Jeg har en del livserfaring, og jeg har vært borti en del mennesker i mitt unge liv, så akkurat her er jeg 100% sikker på hva jeg snakker om.

Så mitt spørsmål er: Hvordan kan jeg få Eldstemann til å trekke seg unna disse folkene, og hvordan kan jeg få han til å forstå at dette ikke er riktig type folk for han å være sammen med??

Jeg stoler på sønnen min, og det er nettopp derfor jeg reagerer så sterkt. Fordi da vi møtte dem, sto han med ryggen til, så jeg gikk bort å prikket han på ryggen. Da han snudde seg, fortalte hele kroppsspråket hans meg at dette var mer enn ukonfortabelt for han. Jeg har ett krav til han, og det er at jeg skal treffe de han henger sammen med. Han er ikke enig i det, men hører på meg. Han sier jeg er den eneste forelderen som har dette kravet, og da begynner jo jeg selvsagt å undres.... Jeg har fått treffe alle han henger sammen med, untatt disse, før jeg gikk på dem i dag. Og nå skjønner jeg jo hvorfor!!

Nå sitter jeg å venter på at han skal komme hjem, slik at vi får tatt oss en liten prat. Så får vi se hva som kommer fram under samtalen, så får jeg heller ta det deretter...

Tittei;) Jeg er her enda:D:D

Da er jeg her igjen:) Nå er det en god stund siden sist jeg har skrevet. Jeg var så heldig at jeg kom meg opp i begravelsen til min bestefar, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for!! Det var en flott bisettelse. Jeg fikk være alene med han i over en halvtime på morgenen, da jeg ville se han og ta farvel på min egen måte. Det var utrolig godt for meg. Da jeg var ferdig, fikk jeg legge kledet over ansiktet hans og lukke kisten. Jeg fikk også låse den, og det beste av alt, var at jeg fikk beholde nøkkelen!! :):) Det har en ubeskrivelig symbolsk betydning og verdi for meg, og jeg ble så glad at jeg begynte å gråte. Det er en vakker nøkkel, som jeg skal lage et smykke av etterhvert. Det betyr mye for meg.

Den siste tiden har vi vært mer hos kompisen min enn vi har vært hjemme. Det er også derfor jeg ikke har fått blogget noe, da dagene går i ett, og jeg ikke har hatt med meg pc'n min.
Eldstemann har også vært med dit nå, og han trives like godt der som det jeg og Lillegutt gjør. Guttene mine har fått seg et eget rom de har der, til å sove på, og ha tingene sine på. Det gjør meg glad. Det var kompisen min som tok initiativet til det:) Jeg har fått meg to skuffer på badet, med diverse toalettsaker, slik at jeg skal slippe å dra de fram og tilbake hele tiden, for vi vet jo nå av erfaring, at dersom vi reiser dit, så kommer vi oss jo ikke hjem igjen på et par dager, eller en uke:):) Vi har det så utrolig fint sammen.

Det er bare 1 mnd og 8 dager mellom hans eldste og min eldste gutt. De har truffet hverandre, og går utrolig godt overens, så nå er de begynt å snakke om når vi skal flytte dit ! ! ! Jeg må jo bare trekke på smilebåndet av dem... De er så søte:)

Nå er vi hjemme i huset vårt noen dager, da kompisen min spiller en del på pc om kvelden, og akkurat det takler jeg ikke. Jeg har ubeskrivelig dårlige assosiasjoner til pc-spilling over lengre tid. Pappan til Lillegutt gjorde det. HELE TIDEN! Han hjalp aldri til i huset, han kunne ikke lage mat, eller vaske klær, han tok aldri i ett tak. Jeg sto for alt husarbeidet, så når kvelden kom var jeg så sliten at jeg ofte gråt meg i søvn. Da kom han og skulle ha sex!! Så det er en grunn til at det forholdet gikk skeis!
Jeg har snakket med kompisen min om dette, og han har full forståelse for at jeg reagerer på det, når jeg har så dårlige assosiasjoner til det fra før av. Men forskjellen mellom dem er STOR! Kompisen min gjør alt som trengs i huset i løpet av dagen + litt til, han er ute med gutta, vi farter mye, han holder seg oppdatert på hva som skjer i verden osv, så spiller han etter at gutta har lagt seg. Han forsømmer ikke noe, og får ting gjort. Dessuten så spiller han i perioder, og ikke hele tiden. Det gjør meg godt. Jeg vet at han kommer til å gi seg snart, og jeg har sagt at vi ikke kommer nedover igjen før spilleperioden hans er over. Da jeg faktisk sover på sofaen i stua, så orker jeg ikke legge meg å høre på denne prosessoren som står å durer, too bad memories...
Han sier han har forståelse for det, og vi snakker hver dag på telefonen likevel :)

Så vi har noen deilige dager når vi er sammen, og det gjør godt for både kropp og sjel. Nå er det 3.dje natta vi skal ligge hjemme, og begge gutta mine maser allerede om å reise tilbake, så vi får se hvor lenge jeg klarer å holde meg i ro her :D:D LOL :D:D

Nå skal jeg gå å lage ferdig vårrullene jeg har startet på, slik at Lillegutt får seg litt kvelds før han skal sove, så skal jeg skrive mer i morgen, det LOVER jeg :P :)

Ønsker dere alle en strålende sommerkveld!!

Klemz;)

Nav MÅ være syke i hodet...

Fy for ei uke....Nå har jeg kjørt fram og tilbake, fram og tilbake, ca 100 mil siden mandag. Jeg reiste på sosialkontoret for å søke om støtte til å reise i morfar sin begravelse. Han skal begraves i Nord-Norge, så det eneste reise alternativet er jo da selvsagt fly. Jeg visste det kom til å bli dyrt, og for mine to barn og meg kom flyprisen på stive 10.000 kroner, med tog til flyplassen og buss helt fram.

Jeg fikk jo selvsagt avslag på dette hos NAV. Jeg måtte komme opp med en billigere reisemåte, så kanskje de kunne innvilge litt under halvparten av beløpet. Jeg sa at det er ingen annen reise måte. Jo, sa han, dere kan reise med TOG! Det tar da 18 timer med tog fram til siste stoppested, og 10 timer med buss for å komme helt fram. Da måtte vi reist søndags morgen for å være framme til mandag kveld. Men en gutt på 2,5 år!!!! Det er helt horribelt sinnsykt å i det hele tatt foreslå noe slikt, synes jeg!!! Jeg undersøkte priser, og det kom på 3400,- UTEN sovekupe for toget, og ca 1500 kroner for bussen for oss alle tre...

Da jeg reiste fra NAV hadde jeg på følelsen at jeg ikke kom til å få hjelp der, så jeg dro på Kirkens Bymisjon også. Heldigvis var de litt mer behjelpelige... De var så elskverdige at de ordnet med flybillett til meg, så jeg reiser alene. Lillegutt skal være hos kompisen min, og Eldstemann må være hjemme alene. Jeg reiser på mandag og kommer tilbake på onsdag.

Jeg er iallfall utrolig takknemlig for at Kirkens Bymisjon kunne hjelpe meg, slik at jeg kommer meg avgårde. Så får det heller bare være at Eldstemann ikke kan bli med, selv om han har utrolig lyst...

Jeg vil så gjerne være tilstede...

Jeg vet ikke helt om jeg skal være lei meg eller takknemlig. I kveld fikk jeg den beskjeden jeg har ventet på så utrolig lenge, og gruet meg veldig til. Min morfar døde i ettermiddag.

Jeg vet at han endelig har det godt nå, og jeg vet at han har ventet på dette så lenge. Han var en eldre mann på 85,5år, med altzheimer, så det beste for han var nok å kunne få slippe fra denne verden. På samme tid får jeg beskjed om at jeg kommer til å bli tante i løpet av natten...

Det er litt merkelig, eller egentlig ikke, for jeg begynner å bli vant til det. Men en del av meg ser på det som fantastisk, underlig på samme tid. Min bror har sagt at morfar kommer til å forlate denne verden når hans første barn kommer til denne verden. Det sa han til meg første gang før jul. Jeg sa meg enig, og det viste seg at det stemmer. Morfar gikk over til den andre siden i det min svigerinne begynte å blø.............. Og natt til onsdag drømte jeg at morfar døde.. Han døde akkurat slik jeg drømte at han gjorde...

Min morfar er den mannen som har betydd mest for meg i hele mitt liv. Han har alltid vært grunnpilaren min, som jeg alltid har sett opp til og som jeg alltid har hatt som stolpen i min tilværelse.. Jeg har alltid sett opp til han, og jeg har alltid drømt om at dersom jeg noen gang skulle gifte meg, så ville jeg at han skulle følge meg opp kirkegulvet..

Nå ble det dessverre ingenting av hva jeg har ønsket eller drømt om, og jeg har ikke sett han siden september 2009. Det gjør vondt å tenke på. Men på en annen måte så vet jeg at jeg nå kan snakke med han, og få besøk av han når jeg selv ønsker.

Jeg beklager, kjære morfar, hvis jeg ikke har levd opp til dine forventninger, eller hvis jeg har skuffet deg mer enn jeg er klar over..

Utfordringen er å komme oss i begravelsen. Datoen er ikke satt enda, men jeg har en følelse på 5.juli. Utfordringen er at han skal gravlegges 151 mil fra hvor jeg bor. Og jeg VET at det er UTROLIG viktig for eldstemann å få komme i den begravelsen. For meg er det nesten som liv og død. Dersom jeg ikke får oss i den begravelsen, så vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg videre, hvordan jeg skal klare å tilgi meg selv for at jeg ikke var tilstede, og fikk tatt farvell med denne utrolige viktige personen i mitt liv....

 Min største utfordring er jo selvsagt økonomien. Jeg skal reise fra dette vakre huset på landet i morgen for å dra på sosialkontoret i min hjemkommune for å søke om hjelp der. Det som er, er at NAV har tatt alle skattepengene mine... Jeg skylder dem ca 25000 pga en feilutbetaling da Lillegutt ble født. Jeg har klaget og anket, da det faktisk er dem som har gjort flere feil her, men har ikke kommet noen vei, så jeg fikk melding om at jeg skulle få igjen ca 20.000 på skatten, en uke etterpå fikk jeg melding om at NAV tar alt fra meg.
Hadde jeg fått disse skattepengene, så hadde det ikke vært noen utfordringer, for da hadde jeg kunnet bestille flybillett med en gang, og vi kunne alle dratt avgårde, men med kr 358,- på konto er det litt vanskelig å få til reisepenger til oss alle tre tur/retur gardermoen bardufoss... Så da ser jeg ingen annen løsning enn å søke sosialen, og håpe at de kan være litt menneskelige å hjelpe oss med å få dette til.

Jeg føler meg "helt lost" nå... Det er så mye som må ordnes og jeg føler meg så utlilstrekkelig, da jeg ikke vet hvordan jeg skal få løst denne floken. Hva gjør jeg dersom ikke sosialkontoret kan hjelpe meg?? De må jo bare gjøre det, når de ser at de har tatt alle pengene mine?? Eller???

Så de neste dagene blir utfordringen min å skrape sammen penger for å kunne reise oppover i begravelsen til min kjære morfar. Jeg trenger ca 10000 kroner til reise og opphold, som jeg må skrape sammen på under en uke..
Forslag til hvordan jeg skal klare dette mottas med stor takknemlighet, da dette er veldig, ubeskrivelig viktig for oss alle tre.....

Tilgivelse

Nå er det noen dager siden jeg har skrevet. Vi har det utrolig godt her på landet, og jeg ville ikke vært denne turen foruten! Jeg visste vi alle kom til å ha veldig godt av den, og da spesielt jeg. Det har skjedd mye i hodet mitt de siste dagene, og da mener jeg MYE! Nå har jeg flyttet meg ned på sofaen, i håp om å få sovet et par timer før Lillegutt våkner, for jeg fikk ikke sove oppe i senga. Det kverner for mye i topplokket

Det er skremmende og befriende på samme tid, alt som skjer oppi der disse dager. Jeg har fått et par svar og to, kan jeg vel si. Ting er en del klarere for meg nå. Jeg skal ikke si at jeg har kommet fram til løsningen på hva som gjør at jeg har det mer ugreit enn greit, selv om det kjennes slik ut akkurat nå. MEN jeg har kommet fram til at jeg har faktisk feil fokus. Jeg har trodd hele tiden at jeg har hatt riktig fokus, men jeg ser jo nå at det ikke stemmer.

For at ting skal endre seg, og at vi skal få det godt, så må jeg endre på en del ting. Først og fremst er jeg nødt til å akseptere meg selv for den jeg er. Ikke bare late som, men helt på ordentlig er jeg nødt til å akseptere at jeg er meg, i kropp og sinn, og lære meg å leve godt med det. Jeg er nødt til å kunne omfavne meg selv å si: "Jeg er glad i meg, akkurat for den jeg er!" Så er jeg nødt til å tilgi meg selv. Det er nok en lengre og tyngre prosess, men jeg er nødt å tilgi meg selv for alle feilsteg jeg har tatt opp igjennom årene. Jeg er nødt til å tørre å se tilbake på fortiden min, og akseptere at det er valg jeg har tatt, og klare å leve med dem. Hvordan jeg skal gjøre det, vet jeg ikke enda, men jeg vet at det må til. Her er det ikke snakk om små skjær i sjøen, som de fleste har, for jeg har virkelig tråkka utenfor BIG TIME opptil flere ganger tidligere. Noen ganger har jeg visst at jeg har gjort det, andre ganger har jeg ikke visst det før leeenge etterpå.
Så jeg er nødt til å ta noen runder med meg selv for å finne den tilgivelsen jeg trenger. Jeg må tilgi det lille barnet i meg, for ting i oppveksten. Jeg må tilgi den utagerende ungdommen i meg. Jeg må tilgi mammarollen i meg, og jeg må tilgi My'en i meg. Det kommer til å bli utfordrende, for jeg har ikke klart det til nå.

Jeg har begynt å ta sit-ups hver dag nå. Jeg ser at en annen ting jeg har "gjort feil" er at jeg gir opp for lett. Nå har jeg funnet sit-upsene for at jeg skal klare å gjennomføre noe over lengre tid. Jeg skal ta minimum 150 stk hver dag. Jeg har klart det hver dag siden mandag:) Jeg tenker at dersom jeg klarer å stramme opp magen min litt, så kanskje jeg føler meg litt bedre, og kan akseptere meg selv litt lettere? Jeg har armer og ben som fyrstikker og tannstikkere, jeg er generellt veldig tynn, men jeg har alltid, så lenge jeg kan huske hatt mage. Dersom jeg nå klarer å gjøre den litt mindre, så kan jeg bevise for meg selv at jeg har funnet den viljestyrken jeg har mistet for så lenge siden. At jeg klarer å gjennomføre noe, å nå et mål jeg har satt meg. Jeg tenker at dersom jeg klarer det, så kommer det også til å bli lettere å tilgi meg selv. For da inbiller jeg meg at jeg står så mye tryggere i meg selv, at jeg kan klare å tilgi noen av de valgene jeg har tatt, slik at jeg kan komme meg videre i mitt liv.

Jeg trenger det nå, å komme videre. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å få det bra med meg selv, før jeg har gjennomført det ovennevnte. Så nå er det vel egentlig bare å brette opp armene å begynne å skrelle løken, lag for lag....
Huff, jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til prosessen, men jeg gleder meg mer til den er gjennomført. Så får jeg bare ta en dag og en ting om gangen, så kommer jeg vel i mål tilslutt. Og det er da først jeg virkelig kommer til å ha det godt med meg selv....

I dag kjennes som en veldig bra dag:)

I dag er alt mye bedre. I dag føler jeg meg mye lettere til sinns. Jeg har ikke den tunge skyggen hengende over meg, og det kjennes egentlig veldig befriende:) Nå høper jeg det varer en laaaang stund! !

Vi har det veldig fint her. Her er stor hage med trampoline og lekestativ, så begge guttene storkoser seg! De hoppa på trampolina i går og Lillegutt lo som vi aldri har hørt han le før:) Det var litt greit å få testet ut, egentlig, for da fikk vi sjekka om han ble veldig andpusten, og hvordan det gikk i forhold til astmaen hans. Han måtte ha to doser med ventoline, og han ville det selv, så det gikk veldig fint:) Vi skal på kontroll på sykehuset den 18. juli, så da blir det nye røntgenbilder og undersøkelse, det blir litt spennende å høre hva overlegen sier da:) Det går jo veldig framover, å det gleder meg:)

I forrige uke var jeg innom kommunen for å høre hvordan det går med klagen  jeg leverte på barnehageplassen hans. Lillegutt fikk barnehageplass i en helt ny Basebarnehage som åpner 22.august. Det er jo kjempefint, men utfordringen her er at skolen min starter 16.august, og han trenger nok nærmere en uke innkjøring:/  Jeg fikk vite at dersom jeg ikke hadde hørt noe, var ikke klagen tatt til følge, så jeg fikk snakka med han duden som har med dette  gjøre. Han skjønte utfordringen min, men hadde ikke mulighet til å gi en annen bhg-plass akkurat nå, så vi skal snakkes gjennom sommeren å se hva som skjer. Det kommer jo også mye an på hva resultatene på sykehuset viser, og hva legen der sier. Jeg er fryktelig usikker på om det er riktig av meg å kjøre han inn på full tid i bhg med en gang. Han er jo blitt større, så jeg håper det går greit. Hvis ikke, må jeg gardere meg med nav og skolen, slik at vi kan komme til en felles løsning som blir til det beste for alle. Jeg kjenner jeg gleder meg faktisk veldig til å starte p skolen. Å få noe mer å fylle dagene med, å lære igjen, og å treffe nye mennesker:) Det lir herlig;)))))

Jeg er lei meg

Jeg skjønner det ikke. Jeg har det så utrolig fint, men alikevel er jeg så trist. Jeg bærer på en ENORM sorg i Solar Plexus, og jeg skjønner ikke hva det er.... Det er vel noe jeg skal frigjøre, MEN HVA????
Skulle ønske at jeg hadde en foran meg som jeg bare kunne spørre hva jeg gjør galt... I dag er en ensom dag. Vi har vært i Sverige og handlet litt, og Eldstemann fikk seg nye sko:) Det le han (og jeg) veldig glad for. Vi har hatt en utrolig fin dag, så kommer vi hjem, og jeg kjenner på denne ensomheten. Jeg føler meg totalt Mislykket.. Med STOR M.. Det er noe som plager meg, innmari, men jeg klarer ikke sette helt ordet på hva det er..

Jeg er nok håpløst, fortapt forelsket.. I kompisen min.... Det er helt forferdelig, så jeg håper vel egentlig på at disse to ukene her oppe på ferie i skogen vil gjøre at jeg kommer over han på den måten, slik at vi kan ha en normal relasjon når vi kommer hjem igjen. Har ikke hørt fra han siden mandag, og det gjør vondt! Jeg kommer opp med 1000 forklaringer for meg selv på hvorfor, og den jeg liker best, er vel at han vet at vi er borte, så jeg håper på å høre fra han når vi kommer hjem igjen...

Lt som går p tv handler om kjærlighet, kyssing, sex, kjærester, bryllup osv, osv... Jeg kjenner at det gjør meg uvel.. Har jeg virklig valgt å leve livet mitt alene??  Jeg føler meg så ensom- Jeg vil så gjerne ha noen å dele hverdagsgledene mine med, og sorgene mine, og berg og dablanene jeg reiser på til stadighet.. Jeg ønsker ikke å gå gjennom livet mitt alene. Jada, kjeg vet jo at jeg har barna, men du vet hva jeg mener. Jeg ønsker meg så gjerne en voksen person som jeg kan være litt meg sammen med, og ikke bare mamma hele tiden...

Nå sitter jeg å ser på My Big, Fat, Greek wedding. Det er en kjempefin film, synes jeg. Jeg har alltid litt så glad når jeg ser at andre virkelig finner lykken. Men ikke nå lengre.. Jeg leter etter den selv, men vet ikke hvor jeg skal finne den. Er jeg for låst opp i idealet om at det er en mann jeg trenger, for å bli lykkelig?? At det liksom er den siste biten som mangler?? Jeg skjønner ingenting, og jeg kjenner at jeg blir fryktelig frustrert, for HVA ER LYKKE???
For mitt vedkommende er det akkurat nå alt jeg ikke har, Hvis jeg fikk leve mitt liv om igjen, ville jeg valgt alt annerledes. Jeg ville ikke hatt barn. Det kan kanskje høres ut som harde ord, megn jeg skal fortelle hvorfor, bare ikke akkurat i dag. Hva skal jeg gjøre for at mine barn ikke skal bli like ulykkelig som meg? Eller ha like dårlig selvtillitt? Hvordan skal jeg gå fram for at mine barn ikke skal ende opp med den samme ulykkelige innstillingen til livet som meg selv? Hvordan skal jeg klare å komme meg videre selv? Hvordan skal jeg klare  se mine skritt framover i livet som et steg på veien til suksess, og ikke bare som en selvfølge?? Nei, nå er det på tide at jeg legger meg, så kanskje dagen i morgen blir bedre... Håper jeg ikke har drømmer i natt. Eller det ble feil, for jeg er veldig glad for å ha drømmer, men ikke slik som i natt. Det er leeenge siden jeg husket hva jeg drømte. I natt hadde jeg en drøm som ikke var helt god. Jeg drømte at kameraten min ringte på tlf, og jeg var helt likegyldig til det. Da jeg hørte stemmen hans i tlf, betydde det ingenting. Jeg bare følte meg ensom og alene... Kanskje den drømmen betyr at jeg skal gjøre det jeg kan for å klare å slippe han, slik at jeg kommer meg videre og at vi bare kan ha et fantastisk vennskap?????

Endelig er det fredag ! !

Aaaaahhh... Endelig!! Nå er vi her! PÅ LANDET:D:D Det er utrolig deilig å være her. Kjente når jeg parkerte bilen at jeg ble helt ør i hodet. Jeg er på riktig sted. Det er deilig, åh som jeg har lengtet etter roen. Her er helt stille.

Vi fikk en rundtur når vi kom hit. Her er åtte høner og en hane. To katter og to akvarium med fisker. Eldstemann sitter oppe å spiller x-boks å koser seg, mens Lillegutt akkurat er lagt seg. Her er så fint!! Eldstemann får også skyte litt med luftgegvær når vi er her. Han fikk klare instruksjoner, og hadde jeg ikke visst hvor ansvarlig han er, så hadde han ikke fått lov. Jeg er egentlig helt imot våpen, lekepistoler og liknende, for da jeg var lita jente, så glapp broren min krutt-pistolen sin da han skulle åpne den, og kruttet spratt ut og traff meg i bakhodet :( Det gikk bra, da, men et lite hull i hodet, det ble det... Og Eldstemann er jo gutt på 14 år, så da er det vel greit at han får prøvd seg litt;)

Her er også kano, sykler og svær hage og masse skog. Rett ned til vannet. Jeg gleder emg til å starte morgendagen, for her er så vakkert. Så da skal vi på tur. Vet ikke hva eller hvor enda, det kommer litt an på været, men vi tar det som det kommer, for nå er vi på ferie:D:D:D

I dag er jeg bare sint!!

I dag er jeg bare sint. Det er fryktelig frustrerende, men sånn er det bare. Jeg kjenner at jeg blir skikkelig frustrert når jeg leser at Jon Fredrik Baksaas i Telenor har fått en lønn på over 18 MILLIONER kroner!!! Og i tillegg til dette sier han at dersom han ikke hadde fått alle disse godene, så ville han ha gjort en dårligere jobb!! HVA I HEL..... SKAL DET BETY?????
Skal jeg sette meg tilbake i sofaen å si: NEI, staten betaler meg ikke nok penger, så jeg gidder ikke gjøre en god jobb som mor?? Jeg bare spør??
Jeg blir kvalm!! OG jeg skammer meg!! SKIKKELIG!!! Det er et HEL...... FOR.... SLAVESAMFUNN vi lever i!! Det er helt sykt at de som virkelig gjør så godt de kan, aldri kan reise bort og ikke har noen å støtte seg til.. De får ingen klapp på skulderen eller noen som forteller dem hvor flinke de er, eller hvor mye bra de gjør. Mens de som bare kan ture fram og si HER ER JEG!! Jeg har ingen ansvar på hjemmebane, jeg har aldri tatt feil valg i livet, jeg er perfekt og gjør en god jobb, de, DE får FAE. meg 1000 ganger mer enn de fortjener i både hue og rævva!!

JA, i dag er jeg sint! Når de viktigste sakene i dagbladet og vg er at ovennevnte får millionlønn og at Tone Damlie ankommer kjendisfest med ny PRADA veske, ja, da lurer jeg på hva som faktisk er viktig her i verden....

Måneformørkelsen

Velkommen til min nye følger:) Jeg blir så glad når jeg ser at det er noen som velger å følge akkurat min blogg:) Bare det i seg selv blir et lys i hverdagen. Jeg er utrolig takknemlig for alle som er inne å leser hos meg hver dag. Den siste uken har det eksplodert av lesere, og det setter jeg veldig stor pris på.

Så: for dere som ikke bor på østlandet, så tok jeg noen bilder i går, av den flotte måneformørkelsen. Jeg er, som tidligere nevnt, ikke verdens beste fotograf, men bildene ble ikke så værst, synes jeg:)

har ikke verdens beste kamera, så bildene ble litt kornete, men det får duge i dag;)

Her kommer ansiktet til mannen i månen fram;)

Det var et vakkert skue. Det fantes ikke en sky på himmelen på mils omkrets. Jeg og Eldstemann ble sittende ute å se på hele formørkelsen. Det vi reagerte på som veldig merkelig, var at det bare fantes EN enkelt stjerne på hele himmelen, som var synlig for oss. Her pleier normalt å være sikkert tusen millioner av dem, men i går var det bare en...

Har du tatt et valg??

Jeg satt bare å leste gjennom noen blogger før jeg legger meg, og hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe i kveld. Men så leste jeg dette blogginnlegget: http://themumblogg.blogspot.com/2011/06/mening-i-det-meningslse.html  (klipp og lim:))
Jeg anbefaler alle å lese det. Det gjelder organdonasjon.

Hva som skal skje med kroppen min når sjelen min forlater den, har jeg bestemt for lenge siden. Alle organer som kan brukes skal gis til noen som trenger dem, og legemet mitt donerer jeg til forskning. Dersom det da skulle være noe igjen av kroppen min, så skal det kremeres.
Jeg har undersøkt litt om dette, og jeg har nettopp funnet ut at jeg skal kontakte NTNU ang skjema for å donere bort mitt legeme. Sist jeg var på apoteket for å hente medisin til Lillegutt tok jeg med meg 3 donorkort. Et til meg og ett til hvert av barna mine. Lillegutt kan jo ikke bestemme selv enda, men Eldstemann og jeg har snakket om dette i mange år allerede. Hvorfor skal vi egentlig graves ned, selv om hjertet er sluttet å slå? Dersom det er noen organer som kan brukes, så kan vi vel, om vi er skikkelig heldig, hjelpe 6-7 andre mennesker til å fortsette sitt liv, for vårt er jo over uansett!! Det er iallfall det vi tenker her i huset:)

Jeg ber alle mine lesere være så snill å tenke gjennom denne beslutningen. Ta et valg. De fleste utsetter dette valget til i morgen, eller neste uke, eller neste år, og for mange er det da for sent..
Dersom du ønsker å bli organdonor, så fortell det til din nærmeste familie, og skaff deg et donor kort som du kan ha i lommeboka di eller veska di. Det fåes på apotek, sykehus og lege.

Dette må jo bare være den beste gaven du kan få gitt??

Pinsen -

Vi prøvde oss en tur på Verdens Ende i går, men det blåste så fælt, at vi dessverre måtte snu:( Da kjørte vi heller til et annet sted å kjøpte en is :)
Så endte vi opp i nabobyen igjen i går da... Vi ble over til i dag, og hadde lange turer ute, både i skogen og ved havet. Lillegutt er blitt veldig flink å hoppe og utfolde seg, og i dag har han ikke vært like klengete på meg som han pleier. Han går med en usynlig navlestreng til meg enda. Det kan være fryktelig slitsomt, spesiellt  for Eldstemann, for Lillegutt er innmari sjalu av seg. Det er ikke bra, derfor er jeg glad for at kompisen min er veldig flink til å hjelpe meg slik at han skal få lagt det fra seg. Dersom Eldstemann gir meg en klem for lenge, begynner Lillegutt å gråte... Det er ikke bra... Men det går fremover. Sønnen til kompisen min er blitt veldig glad i meg, og kommer ofte å setter seg på fanget, eller vil ha en klem, så Lillegutt begynner å lære at jeg må deles :D
Eldstemann kom hjem i kveld. Bestemor er reist til broren min for å være der ut Juni. De har termin i slutten av mnd, og det er deres første, så de ville gjerne ha mamma tilstede når det store skjer:) Jeg gleder meg utrolig til å bli tante:))
Jeg snakket litt med mamma om dette mellom Eldstemann og meg, og hun smilte bare, så sa hun at det er alderen, og at dette er helt normalt. Så jeg skulle ikke bekymre meg. Utfra det forstår jeg at han har pratet med henne, men at han har bedt henne om ikke å si noe til meg.. Hun mente han har hatt godt av å være der denne helgen, at han har kost seg, og trengte pause fra lillebror, og det forstår jeg godt. Jeg har jo aldri barnefri, så det er ikke alltid lett å finne tid til seg selv her. Jeg må også få si at jeg har alltid innvitert Eldstemann til å være med oss når vi reiser til kompisen min, men han foretrekker å ikke være med.

Det skal bli godt å komme seg bort til helgen. Da er vi ikke på hjemmebane, så da kan vi tre finne på ting sammen. Der er kano, og fiskeutstyr, og masse, masse skog. Så jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme bort litt, slik at vi kan være sammen alle tre et annet sted, hvor det ikke blir så lett å gjemme seg i vante ting fra hverdagen.....

I dag har jeg vasket hele huset, skifta på sengene, vasket tøy og strøket masse tøy. Også har jeg bakt brød. Jeg prøvde med solsikke kjerner og linfrød i, det har ejg aldri prøvd før, og de ble veldig, veldig gode. Det var deilig å få vaket ut alle negative energier og "gammel møkk"! Det er faktisk litt lettere å puste her i dag:)
Eldstemann sover selvsagt hos bestemor... Det er rart det her, hans stille opprør mot meg, for det er noe helt nytt. Men det er vel en del av å være ungdom og finne sin egen identitet, vil jeg tro..

Jeg snakket ikke med kompisen min i hele går, og det var helt merkelig. Første dagen vi ikke snakka sammen på over 2 uker, tror jeg... Følte meg litt amputert. Men han er nå søt da, for han ringte i dag og fortalte hvorfor han ikke ringte i går;) Det satte jeg pris på, selv om vi ikke har noen forpliktelse ovenfor hverandre. Må passe meg, så jeg ikke blir helt avhengig!! :p

Nå skal jeg kle av meg sokkene å gå en tur ut på gresset. Helt alene i natten. Tømme meg selv for tanker å åpne alle sansene, ta inn det som kommer til meg. Det blir godt for sjelen:)

Endringer på gang...

Ok, her er endringer på gang. Jeg kjenner det i hele meg. Jeg er urolig i kroppen og klarer ikke tenke en tanke helt ferdig. Det er et enormt sammensurium i hodet mitt i kveld. Eldstemann har vært ute hele dagen. Han dro til bestemor etter skolen, og da jeg snakket med henne skulle han ut med en kompis. Ved 9-tiden fikk jeg en følelse av at han ikke kom til å komme hjem i kveld. At han kom til å ligge over hos bestemor i natt. Jeg ringte han ca 23:15 og det eneste han sa var at han skulle sove hos bestemor. var det noe mer?? Nei, sa jeg. Jeg ville bare få bekreftet mine antagelser... Han er enda sur på meg.. Det er ikke lett å være tenåring med meg som mor. Jeg er ikke tilstede i meg selv om dagen. og det vet jeg et fryktelig slitsomt for dem som er rundt meg. Samtidig som jeg vet at det dessverre er et nødvendig onde i min egen selvutvikling. Denne selvutviklingen er ikke noe jeg kan bestemme 100% over selv, da jeg lovte før jeg kom til denne jorden denne gangen hva jeg skulle gjøre.

Jeg er et veldig spirituellt menneske. Jeg lever på en måte med en fot i hvert univers. Det er fryktelig vanskelig å beskrive, men de som kjenner meg, vet hva jeg mener, og hva dette medfører. Jeg har lenge vært omringet av utrolig negative personer. Dette gjør at jeg mister kontakten med meg selv, og glemmer den veien jeg er påtenkt å skulle gå. De siste ukene, etter at jeg har fått så god kontakt med kompisen min igjen, har jeg kjent at endringene har startet, men det har ikke gått opp for meg før i kveld. Det er meget etterlengtede endringer som er på gang, men det er en utrolig utfordrende prosess å gå igjennom. Alt til sin tid, heter det så pent, og min erfaring er at når det har gått så lang tid som nå, før jeg bevisst utvikler meg videre, så kommer det ofte utrolig mye på en gang, og jeg skulle gjerne foretrukket å få det delt opp i flere deler. Men slik er det ikke, og jeg har vel egentlig kommet fram til at det er universets måte å snakke til meg på, for at de skal være sikker på at jeg hører etter. Nå hører jeg etter.

Etter at jeg har fått kontakt med denne kompisen min igjen, har jeg vært mer ute enn på lange, lange tider. Og det er veldig bra. Men det har også gjort at jeg har åpnet en port som jeg ikke har tenkt på, eller heller glemt at eksisterer. Jeg kan kommunisere med alt rundt meg i naturen. Det vet jeg, jeg har bare glemt det, men nå er det på vei tilbake og det er både herlig og skremmende på samme tid. Jeg klarer ikke ha en lengre dialog om dagen, for det er så mye som skjer oppi hodet mitt. Jeg må bare prøve å lytte etter hva som blir meg fortalt, og det er heller ikke alltid like lett å få med seg, for jeg vet jo ikke hva jeg skal lytte etter. Dette kan gjøre at jeg blir utrolig irritert og eller sint. Og først etterpå skjønner jeg hvorfor. Slik som nå. Nå skjønner jeg jo hvorfor jeg har gått med denne merkelige følelsen inne i meg i hele dag. Jeg må nok bare ta meg selv i selen å høre etter på hva jeg blir fortalt her.

Jeg ser på meg selv som et helt normalt menneske. Men jeg er kanskje kommet litt lengre på den spirituelle reisen enn folk flest. Jeg kan heale og rense hus, jeg har god kontakt med "åndeverdenen". Jeg liker ikke å bruke det ordet, det blir helt feil for meg, men det er vel enklest for andre å forstå hva jeg mener når jeg bruker det. Så kan du si: ja, men hvorfor er det så ille med deg da, hvis du har så god kontakt med denne verdenen? kan du ikke spørre dem hva du skal gjøre for å få bedret din økonomi for eksempel? Eller hva lottorekka blir? Da må jeg svare at det er dessverre ikke slik det fungerer. Da alt er bygd opp på energier, er de også alltid i endring, så det er ingen som kan forutsi lottorekka, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Jeg skal begynne å lytte nå. Når jeg omgås mennesker som ikke er som meg, så er det som om du ikke drikker et glass vann på en uke. Jeg blir dårlig. Fysisk dårlig, for jeg mister kontakten med meg selv og den jeg i sannhet  er. Jeg ser nå, at jeg er langt borte fra meg selv, så jeg må bare skyndte meg å ta årene fatt å ro tilbake så fort som overhodet mulig! Det er viktig at jeg kommer dit nå, for det er der jeg skal være. I meg selv. Og jeg skal lytte og arbeide med meg selv, slik at jeg blir flinkere til å tolke det som blir meg fortalt. Det er det jeg skal gjøre. De har banket ganske hardt på døra den siste tiden, jeg har bare ikke hørt det, så det er kanskje på tide å lukke opp?? :)

Neste fredag skal vi reise bort til et sted på landet. Det er et vennepar av meg som skal på ferie, så de lurte på om vi kunne passe huset deres mens de er borte. Dette gjør at Eldstemann også får seg sommerjobb, da der er både høner, katter og fisker som trenger stell. I tillegg til at det er Right in the middle of nowhere, så der er masse skog, og et steinkast fra vannet. Det er der jeg trenger å være, kjenner jeg og jeg gleder meg virkelig av hele mitt hjerte til jeg kommer dit. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å bruke noen minutter alene ute i naturen hver kveld, så kan jeg snakke med alt som bor det, få renset meg selv, og starte på nytt. Jeg gleder meg veldig til det.

Jeg kjenner at det hjelper meg å skrive ned alt dette her. Jeg må bare huske på selv hvilken gave jeg har fått, og ta den mer i bruk. Jeg vet at jeg er her for å spre glede til andre mennesker, og da er det viktig at jeg selv har det godt. Det kommer snart til å skje. Jeg har ingen ide om hvordan, men jeg kjenner i hele meg at det er rett rundt hjørnet nå, at jeg endelig skal få det godt. HELE tiden, og ikke bare en dag eller to innimellom. Men så er det jo også denne tiden da, som ikke eksisterer andre steder enn her på jorden, så at selv om jeg føler at det kan skje i neste uke, så kan det godt ta et par måneder eller fler før jeg er helt framme. Det jeg vet med sikkerhet, er at jeg iallfall er nærmere det nå, enn jeg noen gang har vært i mitt liv. Og det er en fantastisk følelse.

Jeg er litt treig i oppfattelsen om dagen, eller kanskje hele tiden, for i forrige uka la jeg både tarot kort og englekortene mine. Det er utrolig lenge sinden jeg har gjort, og det var vel en grunn til at jeg gjorde det også nå, for budskapet var rimelig klart: Nå er det på tide å utvikle seg selv igjen, på det spirituelle plan. La healing og kjærlighet stå i sentrum og det vil komme det som skal. Det som er godt med det, er at når det tyngste i prosessen er over, så er jeg også blitt et bedre menneske. Da har jeg utviklet meg mer på alle plan, og det må jo være det som er meningen? Da er jeg også mere fornøyd, slik at alle andre rundt meg også blir mere fornøyd. SÅ selv om det hele kan være innmari tungt for både de som er rundt meg, og ikke minst meg selv, når det står på som værst, så vet vi alle at når det er over, så er alt så innmari mye bedre enn det var før det hele begynte. Så sier man Lykke Til!!

Hurra for husbanken!!

Da klarte de faktisk å få pengene inn på konto til ettermiddagen, og det er jo helt fantastisk!! Da kan vi kose oss litt i pinsen likevel;)) Det er jo ikke værst bare det;)

Sitter å ser på nyhetene nå, alt det vannet som har flommet over. Det er jo helt sinnsykt!!! Føler virkelig med de folkene som bor der, og er takknemlig for at jeg bor på et rimelig flatt sted.

Er litt irritabel i dag, kjenner jeg... vet ikke helt hvorfor, kanskje det hadde vært greit å fått i seg litt mat?? Det hjelper kanskje:)) så jeg får se hva jeg finner på...

Mitt råd: ALDRI bli avhengig av offentlig støtte...

Det er faktisk ganske farlig å belage seg på økonomisk støtte fra staten. Først kommer ikke kontantstøtten når den skal, så takk å lov at det ikke ble bankstreik, for da hadde den ikke kommet i det hele tatt. Den kom heldigvis på tirsdag, så jeg fikk betalt tilbake det jeg måtte låne av broren min for å få betalt husleien for juni. Da satt jeg igjen meg 300kroner. I dag skulle bostøtta komme..... Ja, du leste riktig, den SKULLE komme...... Jeg ringte kommunen å spurte hvorfor den ikke er kommet, og fikk til svar at det er en feil hos husbanken... HALLOOOOOOOOOOOO!!!!!!!!!!!!!!!!! Det er fredag, det er pinse og langhelg... Hva i huleste er det de tenker med???? Jeg er ikke den eneste som er rammet av denne galskapen, så jeg lurer på hvordan de har tenkt at vi skal gå pinsen i møte, når vi er 110% avhengig av at pengene kommer når de skal. Det som er så jævlig, er at det får så enorme ringvirkninger. Som for venninna mi, for eksempel, som har fått utsatt sin husleie til i dag, da hun skulle bruke bostøtta til å betale hele. Det er jo ikke bare henne det går utover at bostøtta ikke kommer når den skal, her går det jo utover husverten hennes også, også, som igjen kanskje har andre det kan gå utover. Det er helt utrolig latterlig hvilken ansvarsfraskrivelse det offentlige norge har i dag. Dersom det hadde vært meg som skyldte dem penger, så hadde det vært himmel og helvette med en gang, men når det er dem som skal betale meg noe, så er det ikke så nøye. Det er jo ikke demses problem, for jeg er jo bare et navn på et papir. Jeg er jo ikke et menneske. Og jeg må bare vente, for her er jo ingenting å gjøre... Det er rett og slett skammelig!!!
jeg skjønner at det er mulig å gjøre feil, men F... i Hel..... HVOR MANGE GANGER HAR DE LOV TIL Å FEILE?????
GRRRRRRRRRR!! Jeg kjenner jeg blir en liten smule ergelig. Det som er værst, er vel den totale følelsen av å være så hjelpeløs. Jeg får jo ikke gjort noe med at de er en gjeng med fullstendig inkompetente idioter, som man skulle tro hadde berget seg gjennom en Russisk Rulett for å få arbeidsplassen sin i det offentlige. Det føles som om de ikke har annet å gjøre enn å lage helvette for sine brukere. Det skulle vært deres lønn som ikke kom den dagen den skulle. Hadde det ikke vært ramaskrik før, så er jeg helt sikker på at det hadde blitt det da......

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var skikkelig god på data. Da hadde jeg hacket meg inn på kommune og stat, og slettet hele lønnsregisteret til alle ansatte i det offentlige, for 4 måneder framover, så kanskje de hadde kunnet kjent på hva de gjør med mennesker.. Det hadde jo ikke vært så farlig om jeg hadde gjort det, for det ville jo bare vært en datafeil......